betennelse

Småskader som knivkutt og skrubbsår gir begrenset betennelsesreaksjon. Større skader som trafikkulykker eller store operasjoner gir kraftigere betennelsesreaksjoner som påvirker allmenntilstanden. En annen viktig årsak til betennelse er akutt vevsdød eller nekrose, slik som hjerteinfarkt, der en del av hjertemuskelen dør grunnet manglende blodforsyning.

Sterk kulde, varme og stråling kan gi betennelse gjennom å skade vevet så mye at mange celler dør. Eksempler på dette er forfrysninger, brannskader og radioaktiv stråling.

Etsende stoffer slik som lut og syrer kan også skade vev og gi betennelse.

Infeksjoner skyldes vanligvis bakterier, virus eller sopp. De kan også skyldes parasitter, amøber og enkelte langt sjeldnere mikrober. Hva slags betennelse infeksjonen gir, og om den har et akutt eller mer kronisk forløp, avhenger av type mikrobe.

De fleste bakterieinfeksjonene gir akutte betennelser som kroppen klarer å behandle selv. Enkelte bakterier gir imidlertid mer langtrukne eller kroniske forløp. Eksempler på akutte bakterieinfeksjoner er lungebetennelse, hjernehinnebetennelse og brennkopper. Et eksempel på en kronisk bakterieinfeksjon er tuberkulose. Tuberkulosebakteriene skaper en kapsel inni kroppen, for eksempel i lungen, hvor tuberkulosebakteriene lever. En kan leve lenge med en slik innkapslet infeksjon uten behandling. De innkapslede bakteriene kan senere bryte ut av kapselen og sette i gang en akutt betennelse igjen. Dette skaper langt mer alvorlig sykdom og må behandles. Syfilis er også et eksempel på kronisk bakterieinfeksjon, men den blir ikke innkapslet.

• Les mer om bakterielle infeksjoner.

I bekjempelsen av virusinfeksjoner bruker kroppen en annen del av immunforsvaret enn ved bakterieinfeksjoner. Det skyldes at virusene trenger inn i kroppens celler og er vanskeligere å oppdage for immuncellene. Eksempler på akutte virusinfeksjoner er forkjølelse og kyssesyke. En del virusinfeksjoner kan bli kroniske fordi kroppen ikke klarer kvitte seg med viruset. Eksempler på dette er hepatitt B og C. Noen virusinfeksjoner kan gi akutte betennelser og så gå i dvale for å blusse opp igjen senere, slik som herpesvirus som gir forkjølelsessår.

• Les mer om virusinfeksjoner.

Sopp kan også gi infeksjoner, soppsykdommer. De vanligste infeksjoner skyldes gjærsopp eller muggsopper. Disse gir ofte milde betennelser for mennesker med et friskt immunsystem, men de kan blir farlige for mennesker som har et svekket immunsystem.

• Les mer om soppsykdommer.

Noen stoffer har en giftliknende virkning på enkelte organer. Kjente eksempler er alkohol, som kan gi fettopphopning og betennelse i leveren. Enkelte medisiner kan skade nyrene og gi utslett (for eksempel NSAIDs). Slike betennelsesreaksjoner vil nesten alltid opphøre når det giftliknende stoffet fjernes.

Allergisk reaksjon er en bestemt type betennelse der kroppen viser overømfintlighet for enkelte stoffer. Et kjent eksempel er nikkelallergi ved bruk av klokker og smykker som inneholder nikkel, og som enkelte reagerer på med en betennelsesreaksjon.

• Les mer om allergi.

En viktig årsak til kronisk betennelse er såkalt autoimmunitet. Med dette forstås at kroppens immunsystem går til angrep på egne celler (auto- = selv, det vil si immunitet mot en selv). Typiske eksempler på autoimmune sykdommer er leddgikt og kroniske tarmbetennelser som ulcerøs kolitt og Crohns sykdom. Denne formen for betennelse oppstår antageligvis som en slags feilreaksjon i immunsystemet, slik at eget vev oppfattes som fremmed og blir angrepet.

• Les mer om autoimmune sykdommer.

Betennelse gir ofte økning i hvite blodceller og visse proteiner som er kjent å øke ved betennelse. Disse proteinene kalles akuttfaseproteiner. Blodprøver kan også avklare om det foreligger betennelse i et bestemt organ, for eksempel i leveren, nyrene eller hjertet. Da bruker man som regel å se på om organet slipper ut såkalte skademarkører eller om organet har nedsatt funksjon. I tillegg kan man undersøke den innbyrdes fordeling av de ulike typene hvite blodceller (granulocytter, lymfocytter og makrofager).

Ved betennelse i et eller flere ledd kan det være aktuelt å tappe leddvæske. Det kan være symptomlindrende i seg selv, men man kan også undersøke leddvæsken og komme nærmere en diagnose gjennom undersøkelsen.

• Les mer i artikkelen leddvæske.

Cerebrospinalvæske er en fargeløs og vannklar væske som omgir hjernen og ryggmargen. Væsken holdes på plass av hjernehinnene. Ved betennelse i hjernen, ryggmargen eller hjernehinnene kan det være nødvendig å hente ut litt av cerebrospinalvæsken for å finne årsaken til betennelsen.

• Les mer i artikkelen cerebrospinalvæske.

Den vanligste bildeundersøkelsen for å se etter betennelse er såkalt skjermbildeundersøkelse. Dette er en røntgenundersøkelse av lungene og brystkassen som tidligere ble mye brukt for å se etter tegn på tuberkulose. Samme undersøkelse brukes i dag også for å se om en pasient har lungebetennelse.

Ultralydundersøkelse kan brukes for å diagnostisere betennelser i ulike organsystemer, mens MR-undersøkelse kan brukes gjerne for å diagnostisere betennelser i hjernen og ryggmargen, som for eksempel MS (multippel sklerose).

Ved mistanke om kroniske infeksjoner brukes nå PET-CT mer og mer for å kartlegge omfanget av en slik prosess.

Biopsi innebærer å skjære ut eller knipe av en bit av vev. Man tar sjelden vevsprøver ved akutt betennelse, fordi blodprøver og bildeundersøkelser ofte gir raskere svar. Vevsprøver tas oftere ved kroniske betennelser, på to ulike måter: cytologisk undersøkelse og biopsi.

En celleprøve til cytologisk undersøkelse kan tas ved å stikke en tynn nål inn i området med betennelse og suge ut enkeltceller som kan undersøkes i et mikroskop.

En biopsi må gjennom mange behandlingstrinn for å kunne undersøkes på riktig måte, fordi det skjæres svært tynne snitt av vev, ned til en tusendels millimeter. Både enkelte celler og tynne vevssnitt må farges for at det skal være mulig å undersøke dem i mikroskop. Fargemetoder som baserer seg på kjemiske egenskaper i celler og mikrober brukes til å farge disse slik at de blir synlige i mikroskopet. Ofte trengs også ulike fargemetoder for å bestemme hvilken type bakterie, virus eller sopp som er årsaken. Da brukes antistoffer mot kjente proteiner på disse mikrobene til å påvise dem i vev og celler. De vanligste vevsundersøkelsene er av huden og vev fra mage-tarmkanalen, men det tas også prøver fra mange andre organer.

De minste arteriene som fører blod til det skadete området utvider seg og blir mer gjennomtrengelige. Dette fører til økt blodstrøm og at proteiner og væske lekker ut i vevet. Det skjer også en forandring i cellene som danner innsiden av arteriene (endotelet). Disse cellene aktiveres på en slik måte at hvite blodceller i blodårene trekkes mot dem og fester seg til dem, i stedet for å flyte med blodstrømmen.

Det skadete området tiltrekker seg hvite blodceller. Dette skjer gjennom en styrt prosess der de hvite blodcellene som har festet seg til blodåreveggen vandrer ut i vevet. Denne prosessen kalles diapedese. Ved en akutt betennelse dominerer de nøytrofile granulocyttene. De kan ta opp i seg både mikrober og skadete vevsbestanddeler og kan skille ut stoffer som løser opp dødt vev.

Den akutte betennelsen er derfor karakterisert ved mye vevsvæske (ødem) og rikelig med nøytrofile granulocytter. Etter ett til to døgn dominerer en annen type hvite blodceller som kalles monocytter så lenge de er i blodet, men makrofager når de har vandret ut i vevet. Disse lever lenger enn de nøytrofile granulocyttene, og har som hovedoppgave å fjerne rester av det skadete vevet. De hvite blodcellene produserer også signalstoffer som stimulerer celler i vevet til å starte reparasjon ved å aktivere bindevevsceller til å gjenopprette normalt vev.

En akutt betennelse som forårsakes av virus, vil i større grad tiltrekke seg lymfocytter, som er en annen type hvite blodceller. Når et virus har trengt inn i en av kroppens celler, vil kroppscellen vise virusproteiner på overflaten. Lymfocytter kroppens vev og noen av dem vil gjenkjenne virusproteinet på celleoverflaten. Disse lymfocyttene gir et signal til cellen om å ødelegge seg selv, noe som også vil gjøre at viruset går til grunne.

Resultatet av en akutt betennelse kan være

• at vevet gjenvinner sin tidligere funksjon,
• at det oppstår arrvev, eller
• at betennelsen blir kronisk.

Når betennelsen fjerner det skadete vevet eller mikrobene, vil vevet eller organet helt gjenvinne sin opprinnelige funksjon. Dersom skaden har vært stor, eller den har skjedd i et organ som ikke kan danne nye celler (slik som hjertet og hjernen), blir resultatet arrvev eller en defekt i vevet. Det gir en varig nedsatt funksjon i organet. Dersom kroppen ikke klarer fjerne det som har igangsatt betennelsen, blir resultatet en kronisk betennelse som over tid fører til varig skade i de rammede organene. Eksempler på dette er skrumplever og deformerte ledd.