difteri

Difteri. Difteri-antiserum lages ved at det er sprøytet inn svekket difteritoksin (blått) på hesten. Etter en tid oppstår det antistoffer (rødt) i serum, som tappes ut sammen med blodet.

Av /Store medisinske leksikon ※.

Artikkelstart

Difteri er infeksjon med difteribakterien Corynebacterium diphteriae. Toksin som bakteriene produserer kan gi alvorlige og livstruende komplikasjoner fra hjertet, nyrene og nervesystemet (lammelser). Sykdommen angriper først og fremst svelg og nese, noen ganger luftrøret og bronkiene, og danner grålige membraner på og omkring mandlene (tonsillene). Den kan også ha sitt sete i hudsår, for eksempel på navlestedet hos nyfødte barn. Dette er mest vanlig i utviklingsland.

Faktaboks

Etymologi
av gresk diphthera, 'hud, skinn', av hinnen som oppstår på de angrepne stedene

Symptomer, tegn og forløp

Oftest begynner sykdommen i svelget, hvor det opptrer hvite pletter (belegg) på og omkring mandlene, og dette kan etter hvert flyte sammen og dekke mandler, gane og svelg. Ved nesedifteri er blodig snue det viktigste sykdomstegnet, ofte bare fra det ene nesebor. Fra svelget kan sykdommen bre seg til strupehodet. Dette fører til pustevansker (krupp), av og til kvelningsanfall som krever operativt inngrep (tracheotomi).

Sykdommen kan også bli farlig gjennom virkningen av difteribasillenes giftstoff, som produseres i kroppen under sykdommen (difteritoksin), og som særlig virker på hjertemuskelen og nervesystemet. Påvirkningen av nervesystemet viser seg særlig ved lammelser av den bløte gane.

Difteribasillen kan finnes i svelget hos oftest friske individer, uten at disse har vært eller nødvendigvis behøver å bli syke (basillebærere). Disse er av betydning for sykdommens utbredelse.

Utbredelse

Difteri var en vanlig sykdom i Norge frem til andre verdenskrig, men er nå for lengst utryddet takket være vaksinasjon av barn.

I mange andre land representerer difteri i dag fortsatt et betydelig helseproblem, og risiko for import av difteri til Norge er derfor teoretisk til stede. All erfaring viser imidlertid at risikoen for smitte ved opphold på turiststeder er ytterst liten.

Difteritoksinet

Difteritoksinet er navnet på giftstoffet som difteribakteriene produserer under veksten i den smittede organismen eller i kunstige næringssubstrater. Giftstoffet er et enzym som angriper en av delene i proteinsyntesemekanismen og stopper proteinsyntesen i celler der enzymet trenger inn.

Diagnose

Diagnosen kan bekreftes ved dyrkning av prøve fra hals eller hudsår. Påvisning av difteribasillen er avgjørende for diagnosen, men kan undertiden være vanskelig.

Behandling

Behandling består i antibiotika, boosterdose med vaksine, og eventuelt antitoksin.

Både penicillin og erytromycin er effektive mot difteribasillen, men i motsetning til difteriserum påvirker de ikke difteritoksinet.

Under sin vekst danner bakterien et giftstoff som ved innsprøyting på dyr fremkaller dannelse av motgift (antitoksin). Antitoksinet er det viktigste middelet ved behandling av sykdommen, men forutsetter en tidlig diagnose for å ha effekt.

Difteri er blant sykdommene som er meldepliktige til MSIS.

Vaksine

Vaksine mot difteri inngår i det norske barnevaksinasjonsprogrammet. Før dette skjedde i 1952 var det difteriepidemier med jevne mellomrom, men sykdommen er nå svært sjelden i Norge, men det er fortsatt epidemiske forekomster i en del utviklingsland.

Difterivaksinen fremstilles av formalinbehandlet difteritoksin. Toksinet mister da sin giftvirkning, men beholder evnen til å stimulere organismen til å danne motgift (antitoksin) mot difteritoksinet.

Difteribakterien ble oppdaget av F. A. J. Löffler i 1884.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg