Hjerteklaffene. iStock. Begrenset gjenbruk

hjerteklaffene

Hjertets klaffeplan sett ovenfra (forkamrene er fjernet). Øverst: diastole med atrioventrikulærklaffene åpne og aorta- og pulmonalklaffen lukket. Blodet presses fra forkamrene til hovedkamrene. Nederst: systole med atrioventrikulærklaffene lukket og aorta- og pulmonalklaffen åpen. Blodet presses fra hovedkamrene og ut i det store og lille kretsløp.
Hjertets klaffeplan
Av /ADAM.

Artikkelstart

Hjerteklaffene er viktige deler av hjertet, formet som 'ventiler' som skal forhindre at blodet flyter i 'feil' retning. De er bygget opp av senelignende plater av fast bindevev, overtrukket med hjertets indre bindevevslag (endocard).

Det finnes to slags klaffer i hjertet. Den ene typen er lokalisert til overgangen mellom for- og hovedkamrene og kalles derfor atrioventrikulærklaffer. Siden disse er forbundet med hjertets papillarmuskler ved tynne bindevevstråder, kalles de også seilklaffer. Den andre typen, semilunarklaffene, er lokalisert der hovedpulsåren (aorta) løper ut fra venstre hovedkammer og der lungepulsåren (truncus pulmonalis) løper ut fra høyre hovedkammer. De betegnes også som lommeklaffer. Både mellom forkamrene og hovedkamrene, samt rundt aorta- og pulmonalutløpet er det ringformede bindevevsdrag (anuli fibrosi) i muskulaturen, som hjerteklaffene er festet til.

Atrioventrikulærklaffene

Atrioventrikulærklaffen på høyre side kalles tricuspidalklaffen (valva tricuspidalis) fordi den er sammensatt av tre fliker eller blad: et bakre, et fremre og et medialt. Til sammen fungerer disse delene som en enveisventil. Utad danner disse seilklaffene en ringformet membran som omgir kanten av åpningen. Klaffenes frie render har mange utskjæringer, og ender i senestrenger (chordae tendineae) som binder seg til muskler festet til hovedkamrenes indre vegg. Musklene de fester seg til, kalles papillarmuskler (musculi papillares).

Den venstre atrioventrikulæråpningen er forsynt med to seilklaffer. Den blir kalt bicuspidalklaffen eller mitralklaffen (valva bicuspidalis/mitralis) fordi den ligner på en bispehatt (mitra). Mitralklaffen er festet til den fibrøse ringens periferi på samme måte som tricuspidalklaffen. Mitralklaffen er imidlertid både tykkere og kraftigere fordi den venstre ventrikkelen har en mye sterkere muskulatur enn den høyre. Når forkamrene trekker seg sammen, blir blodet presset gjennom både tricuspidalklaffen og mitralklaffen mot hovedkamrene. Men når ventriklene trekker seg sammen, blir disse klaffene lukket fordi bladene da blir presset mot hverandre og forhindrer at blodet strømmer tilbake til forkamrene. De lukkede atrioventrikulærklaffene motstår da blodtrykket slik at de ikke åpner seg til atriene, også fordi de blir holdt igjen av senestrengene og papillarmusklene. Jo større trykket er, desto fastere presses de mot hverandre.

Semilunarklaffene

Semilunarklaffene er annerledes enn atrioventrikulærklaffene. De er, som nevnt, lokalisert der hvor lungearterien og aorta går ut fra henholdsvis høyre og venstre hovedkammer. Klaffene har sitt navn fordi de er formet som tre konkave, halvmånelignende 'lommer' som kan presses mot hverandre av blodtrykket og forhindre tilbakestrømming av blod fra disse karstammene til hovedkamrene.

Kunstig hjerteklaff

Hjerteklaffene, særlig de som befinner seg mellom venstre for- og hovedkammer (valva mitralis) og mellom venstre hovedkammer og hovedpulsåren (valva aortae), kan bli ødelagt av sykdomsprosesser, spesielt visse infeksjonssykdommer, eller de kan forkalkes. De tynne, myke klaffene kan da bli stive og mer eller mindre vokse sammen, slik at de ikke kan åpnes og lukkes ordentlig. Dersom klaffene ikke åpnes tilstrekkelig, medfører det at åpningen forsnevres, såkalt stenose, som hindrer den normale blodstrømmen gjennom åpningene. Dersom klaffene ikke lukkes helt, vil dette medføre lekkasje tilbake, såkalt insuffisiens. Begge disse lidelsene, stenose og insuffisiens, kan utgjøre så store belastninger for hjertefunksjonen at klaffene må skiftes ut med kunstige hjerteklaffer. De består gjerne av en syntetisk klaff i metallinnfatning. De syke klaffene blir fjernet operativt, og en kunstig klaff blir sydd inn i stedet. Under slike inngrep blir hjertets og lungenes funksjoner midlertidig erstattet med en hjerte-lunge-maskin. Slike operative inngrep er krevende, men resultatene er gode.

Pasienter med kunstig hjerteklaff må ha livslang behandling med blodfortynnende midler (se antikoagulasjonsbehandling) for å hindre blodproppdannelse på den kunstige klaffen.

I enkelte tilfeller benyttes spesialbehandlede hjerteklaffer fra svin som kunstig hjerteklaff, såkalt biologisk ventil. Disse har en begrenset holdbarhet (oftest 10 til 15 år), men trenger ikke blodfortynnende behandling. De brukes spesielt til pasienter med forventet redusert levetid, samt til individer der antikoagulasjonsbehandling ikke bør gjennomføres.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg