Bindevev, vev som støtter, styrker, avstiver og holder organene sammen. Finnes overalt i kroppen, i lærhuden og underhudsvevet, omkring blodkar og nerver, i sener, leddbånd og kapsler. Dessuten finnes det som grunnvev som fyller mellomrommet mellom de øvrige vevene og vevsbestanddelene. Bindevevet utvikles i fosterlivet fra det midtre kimblad (mesoderm), og er et meget viktig organsystem med en rekke ulike oppgaver.

Cellene i bindevev ligger ikke samlet, men spredd. Mellom dem er det rikelig med intercellulærsubstans som består av tynne bunter proteinholdige kollagenfibrer og elastiske fibrer som ligger på kryss og tvers i en grunnsubstans. De kollagene fibrene har stor strekkstyrke, men liten elastisitet. Ved koking blir dette proteinet til gelatin eller lim (kollagen, av gr. 'limdanner'). De øvrige fibrene har stor elastisitet. Intercellulærsubstansen dannes av celler som kalles fibroblaster.

Man skiller mellom løst bindevev med forholdsvis få fibrer i intercellulærsubstansen, og fast bindevev som nesten utelukkende består av kollagene fibrer. Løst bindevev finnes under alt epitel (hud, slimhinner), omkring kjertler og utførselsganger, mellom muskelfibrer og nervetråder, i og mellom organer og annet vev. På grunn av fibrenes tilfeldige og varierende ordning får det stor trekkstyrke og elastisitet i alle retninger. Løst bindevev fungerer ikke bare som støtte, men spiller også en viktig rolle for andre vevs ernæring. Det inneholder arterioler og kapillarer som fører blod ut til cellene i organene. I det løse bindevevet er det også fettceller; på et vis er fettvev løst bindevev som overveiende består av fettceller. Endelig er det i det løse bindevevet at organismens forsvarsreaksjoner mot skadelige påvirkninger utspiller seg. Løst bindevev inneholder mengder av hvite blodceller og andre fagocyterende celler (dvs. celler som kan oppta og uskadeliggjøre bakterier og andre fremmedlegemer) som danner antistoffer eller produserer histamin, som er av grunnleggende betydning for forløpet av betennelser. Også reparasjonsprosesser som følger etter (dannelse av granulasjonsvev og arrvev) utgår fra bindevevet. Ved vevsskade har bindevevet evnen til å reparere seg selv (regenerere).

Fast bindevev, med sin store andel av fibrer, finnes i sin mest typiske form i sener og leddkapsler. Sener er bygd opp av parallelle bunter av kollagene fibrer med spredte fibroblaster, og har en meget stor strekkstyrke i fiberretningen. I leddkapsler er fibrene ordnet i samme plan, men i forskjellige retninger, slik at det blir stor strekkstyrke i alle retninger innenfor dette planet. Bindevevet er et mesenkymalt vev (utviklet fra mesoderm). Det kan anta andre former og omdannes til andre vevstyper, f.eks. benvev (ved direkte ossifikasjon). Krever omgivelsene og funksjonene stor styrke og motstandskraft, innretter bindevevet seg etter dette.

Mange alvorlige sykdommer er knyttet til bindevevet. Et arvelig svekket bindevev kan gi opphav til plager som brokk, plattfot, åreknuter etc. Også det kroppslige forfall som følger med alderen, skyldes i vesentlig grad degenerative forandringer i bindevevet. Bindevevsforskningen har derfor utviklet seg til et viktig medisinsk forskningsfelt som griper inn i store deler av sykdomslæren. Se også bindevevssykdommer, bløtdelssvulster.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.