hypokondri

Hypokondrisk lidelse er en psykisk lidelse kjennetegnet ved markert sykdomsangst som det mest fremtredende. Personen frykter for å ha en alvorlig sykdom til tross for at dette ikke kan bekreftes ved medisinske undersøkelser. Tilgang på resultater av undersøkelsene beroliger ikke personen, selv om personen kan være åpen for muligheten av at han kanskje likevel ikke er syk. Hvis personen er helt urokkelig fiksert i sine forestillinger om sykdom og forsvarer oppfatningen med stor styrke til tross for manglende medisinske funn, kan man tale om hypokondriske vrangforestillinger.

Forbigående hypokondrilignende symptomer er relativt vanlig i befolkningen, men den eksakte forekomsten av hypokondrisk lidelse er ukjent. I allmennpraksis anslås hypokondrisk lidelse å forekomme hos 4–9 prosent av befolkningen.

Hypokondri kan være en egen psykisk lidelse, men kan også opptre som del av en depresjon eller en angstlidelse, eller forekomme som ledd i en alvorlig psykisk lidelse (psykose). Spesielt hos eldre mennesker kan depresjon fremtre med uklare kroppsplager og engstelse for legemlig sykdom. Angst for å ha kreft eller annen alvorlig eller dødelig sykdom (for eksempel hjernesvulst, det å være smittet av hiv) er vanligst.

Personer som utvikler hypokondrisk lidelse vil ofte være opptatt av detaljer, og de er konkrete i sin måte å tenke på, de har vanskelig for å uttrykke følelser og tendens til å gruble og bekymre seg. Disse personlighetstrekkene skyldes som regel en blanding av både arv og oppvekstmiljø, og disponerer for å være særlig var for kroppsfenomener. Forbigående hypokondri kan også være en tidlig reaksjon på uvante, fremmede omgivelser og kulturer som man må oppholde seg i uten å kunne språket og dermed kunne meddele sin angst og usikkerhet med ord (for eksempel flyktninger).

Hypokondri kan oppstå under stress og belastninger hos personer som er vare for normale, men uvanlige kroppslige reaksjoner. Tendens til å reagere med hypokondri under stress begynner ofte i ungdomsår eller tidlig voksen alder.

Forløpet er oftest kronisk med variasjon i styrken av plagene over år. Hypokondrisk lidelse som debuterer i høyere alder, vil som regel være ledd i en annen psykisk lidelse, oftest depresjon.

Diagnosen hypokondrisk lidelse krever at tilstanden har vart i minst seks måneder og er forbundet med betydelig belastning eller sosial eller yrkesmessig funksjonssvikt.

Behandlingen er primært samtale (psykoterapi) hvor personen lærer å forstå og tolke kroppsreaksjonene annerledes enn tidligere, slik at de ikke gir opphav til bekymring (kognitiv psykoterapi). Hvis hypokondri forekommer som ledd i en annen psykisk lidelse, behandles primært denne. Hypokondrien vil da som regel forsvinne av seg selv. Noen ganger kan medikamentell behandling være av verdi, spesielt hvis det samtidig er betydelig angst eller depresjon eller hvis personen først og fremst er opptatt av forandringer av kroppens utseende (dysmorfofobi).

Hvis tilstanden debuterer relativt plutselig, og personen forut for dette var relativt veltilpasset og velfungerende og ikke har alvorlig personlighetsforstyrrelse, er utsiktene til varig bedring av tilstanden best.

• vrangforestillinger
• angst