hypotermi

Vanlige årsaker til hypotermi er ulykker hvor kroppen samtidig utsettes for kraftig nedkjøling. Eksempler er fall og/eller nærdrukninger i kaldt vann. Fiskere er en særlig utsatt yrkesgruppe.

Ved ulykker som medfører bevisstløshet utendørs kan kjernetemperaturen falle raskt. Nedkjøling forekommer også blant snøskredofre, men her er kvelning og traumer større trusler. Ferdsel i fjellet uten tilstrekkelige klær og planlegging kan få alvorlige konsekvenser. Mange må hvert år reddes av frivillige og redningsmannskaper. Hypotermi rammer i stor grad mennesker uten tilgang på beskyttelse mot omgivelsene. Hjemløse og flyktninger er særlig utsatt.

Eldre mennesker har dårligere evne til å føle og regulere temperatur enn yngre. Bruk av alkohol og andre rusmidler gir større fare for nedkjøling. Sedative rusmidler kan hemme hjernens evne til å registrere temperaturfall og iverksette mottiltak. Resultatet er en raskere nedkjøling av kroppen. Å bli eksponert for kulde kan også føre til lokale forfrysninger, som fører til frostskader. En frostskade er altså en lokal kuldeskade i for eksempel fingre eller tær, mens hypotermi er en generell nedkjøling av hele kroppen.

Hypotermi kan også oppstå i forbindelse med generell avmagring eller utmattelse, ved hjerneskade og ved nedsatt produksjon av hormoner fra skjoldbruskkjertelen (hypothyreoidisme) eller fra binyrene (Addisons sykdom).

Begynnende hypotermi fører til skjelvinger og sammentrekninger av blodkarene i huden. Dette nedsetter varmetapet og er en del av kroppens system for temperaturregulering. Når kroppstemperaturen synker mot 30 °C hemmes temperaturregulering og skjelvingene stopper. Evnen til å tenke klart er nedsatt. Bevisstheten nedsettes gradvis ved videre nedkjøling, og personen er som regel bevisstløs under 30 °C. Hjerte- og pustefrekvensen blir svært langsom og forstyrrelser av hjerterytmen inntrer. Hjertestans forekommer ved at hjertekamrene flimrer (ventrikkelflimmer) eller stopper helt (asystoli).

Ved lave temperaturer er imidlertid kroppens oksygenbehov lavere fordi cellenes metabolisme er senket. Dermed kan en nedkjølt person overleve hjertestans svært mye lenger enn en som har normal kroppstemperatur.

Dersom personen er sterkt nedkjølt, kan det være så vanskelig å oppdage livstegn at personen virker død; også kalt skinndød. Om en person virker livløs, skal gjenopplivning alltid startes.

Sterkt hypoterme personer skal bringes til spesialisert sykehus for gjenoppvarming under pågående, livreddende førstehjelp. Ingen er døde før de er varme og døde. Vi vet at det er mulig å overleve kroppstemperatur under 15 °C.

Ved hypoterm hjertestans er målet å varme opp pasienten og få hjertet til å slå, slik at hjernen igjen kan bli forsynt med oksygenrikt blod. Det er generelt vanskelig å få hjertet i gang igjen ved kroppstemperatur under 30 °C. Derfor er det viktig med effektiv hjerte-lunge-redning under transport til et spesialisert sykehus. Ved hjelp av hjertekompresjoner og innblåsninger kan man forsyne den kalde hjernen med oksygen inntil mer avansert behandling kan iverksettes. Hjerte-lunge-redning skal også startes dersom man er usikker på om pasienten har hjertestans.

Injeksjon av intravenøse medikamenter bør gjøres med stor forsiktighet, da vi vet lite om hvordan den kalde kroppen reagerer på forskjellige medisiner. Flere studier tyder på at medikamentene virker annerledes ved lave temperaturer.

På sykehuset behandles hypoterme hjertestanspasienter ved hjelp av hjerte-lunge-maskin, som er en effektiv oppvarmingsmetode og tilfører kroppen oksygen. Likevel forekommer det ofte komplikasjoner, og dødeligheten av aksidentell hypotermi ligger i flere studier mellom 30 og 40 prosent. Hjertestans, hjertesvikt, blødninger og annen organsvikt er blant komplikasjonene som kan oppstå under oppvarming.

Hypoterme personer uten hjertestans skal behandles forsiktig. Uforsiktig håndtering og mye bevegelse av pasienten øker risiko for hjerterytmeforstyrrelser og hjertestans. Våte klær fjernes, og personen pakkes inn i tørre tepper eller dyner under transport. Varmetepper eller andre varmekilder kan brukes, men svært forsiktig, ettersom kald hud er utsatt for å få brannskader. Målet med oppvarming underveis til sykehus er å unngå at pasienten blir ytterligere nedkjølt. Hos en hypoterm pasient som ikke har hjertestans, vil man gjerne bruke varmluftsteppe under den aktive oppvarmingen på sykehus.

Siden hypotermi nedsetter stoffskiftets, og dermed vevenes oksygenbehov, brukes planlagt hypotermi for å beskytte hjernen ved operasjoner hvor blodstrømmen til viktige organer midlertidig må nedsettes eller stanses. Oftest kjøles blodet med hjerte-lunge-maskin. Dette kalles terapeutisk hypotermi.

Mens hjerneskade kan inntre etter bare 4–5 minutters sirkulasjonsstans ved 37 °C, kan sirkulasjonen stanses i nærmere en time ved temperatur under 20 °C uten at det oppstår påvisbare skader. Denne beskyttende effekten av hypotermi har også blitt brukt i stort omfang etter at pasienter har fått hjertestans av andre årsaker enn hypotermi, slik som et stort hjerteinfarkt.

Dersom man har fått hjertet til å slå igjen, men pasienten ikke våkner, har det vært vanlig praksis å kjøle kroppen ned til 32–34 °C for å beskytte hjernen. De siste årene har studier vist at det kan være like viktig å unngå at hjertestanspasienter får for høy kroppstemperatur, som å aktivt kjøle dem. Derfor kjøles de nå mange steder til en kroppstemperatur på 36 °C.

• aksidentell hypotermi
• iatrogen hypotermi
• kroppstemperatur