Keratokonus er en kjegleaktig utposning av hornhinnens fasong som følge av en tiltagende fortynning av hornhinnens sentrale del. Tilstanden er svært uvanlig hos små barn, og utvikles oftest ved puberteten eller tidlig i 20-årene. Hos noen stopper prosessen på et tidlig stadium, mens den hos mange kan gradvis forverres over mange år. Hos de fleste rammer tilstanden begge øyne, men hyppig i forskjellig grad.
Keratokonus forekommer spesielt hyppig hos personer med Downs syndrom, men sees også med økt hyppighet for eksempel ved Marfans syndrom og hos personer med atopi. Også hos ellers friske forekommer keratokonus relativt ofte, og arvelige faktorer spiller nok en betydelig, men ikke endelig klarlagt rolle. Etter at operasjoner for brytningsfeil ble vanlige fra midten av 1980-årene, så man en betydelig økning av keratokonusutvikling etter slike inngrep, spesielt etter såkalt LASIK-kirurgi. Uansett andre bakenforliggende årsaker, synes stadig og kraftig øyegnidning å kunne forverre en foreliggende keratokonus, i ekstreme tilfeller kanskje også å kunne utløse tilstanden.
Keratokonus debuterer med en økende, noe uregelmessig hornhinnekrumning som medfører betydelig redusert avstandssyn. Oftest utvikler øyet både en økende nærsynthet og en økende astigmatisme. I tidlige stadier kan synet opprettholdes med bruk av briller, hvor styrken gjerne må hyppig korrigeres. Ved fortsatt progresjon av tilstanden må pasienten oftest få tilpasset harde kontaktlinser, og synet kan da igjen bli meget bra. Myke kontaktlinser vil sjelden gi vesentlig synsbedring, fordi disse linsene vil forme seg etter keratokonushornhinnens uregelmessige fasong.
Hvis keratokonuspasienten ikke lykkes i å bruke harde kontaktlinser, eller hvis keratokonusutviklingen ledsages av økende sentrale hornhinneuklarheter, kan en hornhinnetransplantasjon bli aktuelt. Dette inngrepet har generelt en god prognose ved keratokonus, men det vil hyppigst bli nødvendig for pasienten å bruke en hard kontaktlinse eller ihvertfall en brille etter dette inngrepet.
Keratokonus var tidligere også i vårt land den hyppigste årsak til hornhinnetransplantasjoner. Etter at man etter 2003 i økende grad har kunnet gjøre såkalt corneal collagen crosslinking (CXL) i tidlig stadium av sykdomsutviklingen, er behovet for hornhinnetransplantasjon for keratokonus blitt langt mindre. Da slik «crosslinking» ikke kan utføres hvis hornhinnen er blitt markert fortynnet, er det i våre dager blitt ekstra viktig at alle pasienter hvor det er mistanke om nyoppstått keratokonus snarest mulig må undersøkes av øyelege.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.