Hornhinnetransplantasjon er en overføring (transplantasjon) av hornhinnen fra en avdød person til en pasient som har synssvekkelse med eller uten smerter i sin egen hornhinne. Dette kan være på grunn av medfødte misdannelser, skader, infeksjoner eller andre sykdommer. Inngrepet regnes som den hyppigste av alle medisinsk begrunnede transplantasjoner.
Den tradisjonelle, opprinnelige formen for hornhinne-transplantasjon er den såkalte gjennomgående hornhinnetransplantasjon, hvor et donortransplantat med full tykkelse erstatter et tilsvarende område som er fjernet i mottakerens uklare eller skadete hornhinne. Det hevdes at dette inngrepet første gang ble utført av tsjekkeren Eduard Zirm i 1905, mens øyelege Per Riise på Hamar gjorde den første norske hornhinne-transplantasjonen i 1933.
Operasjonen vil i svært mange tilfeller føre til en vesentlig bedring av synet, selv om man kan få til dels betydelig skjeve hornhinner. I disse tilfellene kan det være nødvendig å bruke kontaktlinser for å optimalisere synsskarpheten.
I de seneste 15-20 år er den gjennomgående hornhinnetransplantasjonen i økende grad blitt erstattet av såkalte lamellære hornhinnetransplantasjoner.
Når man tar en sentral lamell, eller skive, fra mottakerens hornhinne og erstatter denne med en tilsvarende skive fra donorens hornhinne, kalles dette en fremre lamellær transplantasjon. Fjerner man en tynn eller ultratynn bakre lamell fra mottakers hornhinne og erstatter denne med en tilsvarende donorlamell, kalles dette bakre lamellær hornhinnetransplantasjon.
Alle typer donorhornhinner som hentes fra avdøde personer lagres i en hornhinnebank. I slike banker utføres det en rekke tester for å sikre hornhinnens kvalitet og for å hindre at sykdom kan videreføres til mottakeren. Avhengig av oppbevaringsmetoden kan hornhinnen benyttes i inntil to til fire uker etter donors dødstidspunkt.
Risikoen for avstøtningsreaksjoner er mye mindre ved hornhinnetransplantasjoner enn ved andre transplantasjonsformer. Dette skyldes at hornhinnen normalt ikke har blodårer, og at immunsystemets celler dermed ikke så lett «oppdager» den fremmede donorhornhinnen. Det er derfor i de aller fleste tilfeller ikke nødvendig å vevstype transplantatet i forhold til mottakeren. Avstøtningsreaksjoner kan imidlertid forekomme, spesielt når en hornhinne transplanteres til et øye som etter infeksjoner eller skader har fått blodåreinnvekst i hornhinnen.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.