Kirurgisk sutur er bruk av tråd for å sy sammen sår som er oppstått ved ytre skade eller ved operasjoner. Teknikken har en lang tradisjon innen kirurgien.

Mange ulike materialer har vært brukt i årenes løp, for eksempel tørkede tarmer, tørkede sener, hudstrimler, hestetagl, kvinnehår, barkfibrer og tekstiltråder av forskjellige slag. Frem til 1930-tallet var katgut og silke de dominerende materialene, men bomull og lin ble også brukt. Ståltråd kom i bruk noe senere, og under og etter den annen verdenskrig ble syntetiske fibrer introdusert i større omfang. Det begynte med nylon i 1941, og senere har utvalget av suturtråd økt med ulike fysikalske og biologiske egenskaper.

I kirurgisk sutur som finner sted inne i organismen, brukes oftest tråd av materiale som fortæres og fjernes av kroppen selv (resorberbart materiale). I dag brukes gjerne syntetisk resorberbart suturmateriale basert på polyglykolsyre eller polyglactin. Ved søm på kroppens overflate anvendes derimot ofte vanlig tråd (uresorberbart materiale), som fordrer at stingene fjernes når såret er grodd. Av uresorberbart materiale brukes særlig det syntetiske materialet supramid.

Suturmateriale fremstilles i dag med påstøpt nål. Ved sying brukes spesielle nåleholdere. Kirurgisk sutur må utføres med den største nøyaktighet, slik at de vevsdelene som hører sammen blir liggende helt inntil hverandre. Betennelse som følge av infeksjon og etterblødning representerte tidligere store problemer ved bruk av sutur. I dag er sikre steriliseringsmetoder utviklet, og nå skjer sterilisering av suturmaterialet med ioniserende stråling eller med etylenoksid.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.