Kirurgisk sutur, bruk av tråd for å sy sammen sår som er oppstått ved ytre skade eller ved operasjoner; er fra langt tilbake i tiden innarbeidet i den kirurgiske teknikk. Mange ulike materialer har vært brukt i årenes løp, f.eks. tørkede tarmer, tørkede sener, hudstrimler, hestetagl, kvinnehår, barkfibrer og tekstiltråder av forskjellige slag. Frem til 1930-tallet var katgut og silke de dominerende materialene, men bomull og lin ble også brukt. Ståltråd kom i bruk noe senere, og under og etter den annen verdenskrig ble syntetiske fibrer introdusert i større omfang. Det begynte med nylon i 1941, og senere har man fått et stort utvalg av tråd med ulike fysikalske og biologiske egenskaper.

Ved kirurgisk sutur som finner sted inne i organismen, brukes oftest tråd av materiale som fortæres og fjernes av kroppen selv (resorberbart materiale). I dag brukes gjerne syntetisk resorberbart suturmateriale basert på polyglykolsyre eller polyglactin. Ved søm på kroppens overflate anvendes derimot ofte vanlig tråd, som fordrer at stingene fjernes (uresorberbart materiale) når såret er grodd. Av uresorberbart materiale brukes særlig det syntetiske materialet supramid.

Suturmateriale fremstilles i dag med påstøpt nål. Ved sying brukes spesielle nåleholdere. Kirurgisk sutur må utføres med den største nøyaktighet, slik at de vevsdeler som hører sammen, blir liggende helt inntil hverandre. Betennelse og etterblødning representerte tidligere store problemer ved bruk av sutur. I dag er sikre steriliseringsmetoder utviklet, og nå skjer sterilisering av suturmaterialet med ioniserende stråling eller med etylenoksid.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.