operasjon (kirurgi)

Generelt er det viktig at kirurgen forut for enhver operasjon avgjør om en operasjon er det beste behandlingstilbudet for vedkommende pasient. I den preoperative fasen gjennomgår pasienten forskjellige undersøkelser som skal gi diagnosen og avsløre eventuelle sykdommer som kan øke risikoen ved operasjonen og som kanskje må behandles først. Man må for eksempel behandle en lokal infeksjon, kontrollere blodtrykket, styrke hjertet og bedre ernæringstilstanden. Undersøkelsene og behandlingene utføres, så sant det er mulig, ambulant, men i noen tilfeller må imidlertid pasienten legges inn til observasjon i noen dager før operasjonen. Er det tvil om diagnosen, kan det bli nødvendig å foreta en eksplorativ operasjon. Ved et slikt inngrep åpner man pasienten for å undersøke det syke organet direkte før man bestemmer seg for om pasienten er operabel og eventuelt hvilket inngrep som kan gjøres til beste for pasienten.

Ved akutte operasjoner er det mindre tid til å gjøre grundige preoperative undersøkelser. I samarbeid med anestesilege vurderes pasientens allmenntilstand, hjerte-/lungefunksjon og eventuelt blodprøver før operasjonen startes.

De fleste operasjonene er standardoperasjoner. Disse utføres etter en gjennomprøvd rutine, noe som sikrer et ukomplisert forløp.

Et par timer før operasjonen blir pasienten premedisinert, som vil si at han/hun får en sprøyte eller stikkpille med et beroligende middel og med et middel som reduserer sekresjonen fra blant annet slimkjertlene i luftveiene. Selve bedøvelsen innledes med en innsprøyting av et hurtigvirkende sovemiddel. Deretter fortsetter man med et anestesimiddel i gassform.

Inngrepet ledes av operatøren, som ofte har assistanse av én eller to andre leger. Disse underbinder blødende kar, holder operasjonsfeltet rent, holder organer til side og lignende. Operasjonssykepleieren har ansvaret for instrumentene og gir dem til kirurgen etter hvert som han/hun får bruk for dem. Operasjonssykepleieren fører regnskap med alt som blir brukt under inngrepet, slik at man ikke risikerer at noe blir glemt igjen i pasienten. Anestesilegen eller anestesisykepleieren overvåker uavbrutt pasientens tilstand ved å kontrollere hvor dyp bedøvelsen er, blodtrykk, puls og åndedrett, og sørger for at pasientens blodtap eventuelt blir dekket ved transfusjon.

Når operasjonen er avsluttet, flytter man pasienten til en postoperativ avdeling. Her er vedkommende under stadig tilsyn helt til man er sikker på at kretsløp og åndedrett fungerer tilfredsstillende. Er det stor risiko for komplikasjoner, kan man overføre pasienten til en intensivavdeling. På denne avdelingen har man elektronisk utstyr til kontinuerlig kontroll av alle livsfunksjoner, og forverres pasientens tilstand, kan man gripe inn øyeblikkelig.

Den postoperative fasen forløper i de aller fleste tilfellene uten komplikasjoner. I de første dagene etter inngrepet er det normalt en lett temperaturforhøyelse (til cirka 38 °C) og hurtig puls. Dette skyldes at pasientens stoffskifte øker etter en operasjon. En operasjon, og enhver annen belastning av organismen som forstyrrer den fine balansen mellom livsprosessene, øker utskillelsen av hormonet kortisol fra binyrebarken. Kortisol har en rekke virkninger som har stor betydning for organismens evne til å gjenopprette balansen. Hormonet fremmer blant annet nedbrytingen av protein og fett og oppbyggingen av glukose, som leverer energi til cellene, og disse prosessene øker stoffskiftet.

I den postoperative fasen holdes alle pasientens livsfunksjoner (kretsløp og åndedrett, tarm- og nyrefunksjon, væske- og saltbalansens regulering) under nøye observasjon. Dermed kan man gi støttebehandling hvis det opptrer tegn på at organismens ressurser svikter.