Kvikksølvforgiftning, helseskade som følge av innånding av kvikksølvdamper, inntak av kvikksølvsalter eller bruk av kvikksølvpreparater utvortes eller innvortes.

Akutte kvikksølvforgiftninger er nå sjelden. De skyldtes stort sett inntak av kvikksølvsaltet sublimat (merkuriklorid, HgCl2). Stoffet forårsaker en meget smertefull etsing av slimhinnene, og døden kan inntre hurtig som følge av kretsløpssjokk (blodtrykksfall, hurtig, svak puls, kaldsvette og eventuelt organsvikt) eller kvelning (ved oppsvulming av strupehodets slimhinne). Metallisk kvikksølv er lite giftig hvis det tas via munnen. Kvikksølvsalter som opptas fra fordøyelseskanalen, konsentreres i nyrene og kan forårsake uremi (nyresvikt).

Stoffet skal fjernes fra organismen så hurtig som mulig. Ved inntak må man få pasienten til å kaste opp. Dessuten kan man forsøke å drikke rå eggehviter eller melk, men effekten er ikke stor. I den medisinske behandlingen brukes kelatorer som DMPS (dimerkaptopropansulfonat) og DMSA (dimetylravsyre), som binder kvikksølv i en oppløselig forbindelse, som skal lette utskillelsen.

Kronisk kvikksølvforgiftning kan utvikles hos mennesker som arbeider med kvikksølv og er utsatt for å innånde damper og støv av kvikksølv. Kroniske kvikksølvforgiftninger er nå sjelden. Spilt kvikksølv fordeler seg i talløse smådråper som fordamper og gir betydelig forgiftningsfare.

Mest alvorlig er forgiftning med organiske kvikksølvforbindelser, særlig metylforbindelser, som oppløses i kroppsfettet og utskilles langsomt. De kan bl.a. stamme fra beiset (avsoppet) såkorn, som har forårsaket forgiftninger i mange utviklingsland. Organiske kvikksølvforbindelser kan dannes fra vanlig kvikksølv av bakterier i jord og vann, og opptas i næringskjeden og derigjennom forgifte f.eks. de som spiser fisk fra kvikksølvforurenset vann. Det er derfor viktig at spill av kvikksølv unngås.

I diagnostikken av kronisk kvikksølvforgiftning, av enkelte kalt amalgamforgiftning, kan det bl.a. brukes tester med måling av kvikksølvutskillelsen i urinen før og etter inntak av en kelator.

Fra 1985 er de norske utslippene av kvikksølv sterkt redusert. Kvikksølvnivåer angis vanligvis i arbeidsmiljø som eksponering for kvikksølvdamp (metallisk kvikksølv, Hg) i luften (mg/m3) eller i øvrig miljøsammenheng som vektmengde kvikksølv i mat (mikrogram/kg) eller drikke (mikrogram/liter). Siden kvikksølv ikke ansees for å være et nødvendig spormetall, er det ønskelig at nivået av giftig tungmetall i befolkningen er lavest mulig uansett om det er påvist sikker helseskade eller ikke ved de nåværende konsentrasjoner.

For vurdering av sammenheng med helseeffekter benyttes biologiske mål som kvikksølvkonsentrasjon i blod eller konsentrasjonen i urin, vanligvis morgenurin.

Sammenhengen mellom urinutskillelsen og kvikksølvnivået i sentralnervesystemet er ikke tilstrekkelig kjent, og det er tvilsomt om urinutskillelsen av kvikksølv er egnet til å utelukke eller bekrefte lett grad av kronisk kvikksølvforgiftning uten andre enn subjektive symptomer.

Urinverdier over 500 nM/L (grovt sett 110 mikrogram/l) i arbeidsmiljø tilsier i Norge at arbeidstakeren skal ut av eksponert arbeid og ikke komme tilbake før nødvendige forebyggende tiltak er gjort og urinverdien sunket til under 200 nM/L (ca. 45 mikrogram/l).

Blant de mest karakteristiske symptomene som tilskrives kvikksølv fra tannfyllinger eller annen kronisk forgiftning, kan nevnes metallsmak i munnen, tannkjøttbetennelse, spyttflod og nervøse symptomer som sterkt økt irritabilitet og tremor (sitring av hender, fingrer, lepper, øyelokk), som skyldes sviktende finkontroll av muskulaturen (en usikker håndskrift kan være det første symptomet man legger merke til).

I behandlingen brukes stoffer som skal binde kvikksølv, fortrinnsvis kelatorer som DMPS, DMSA o.l. for å skille dem ut i urinen, men effekten er ikke godt dokumentert.

Siden det er usikkert i hvilken grad det kan ha bivirkninger å øke tilgangen på tungmetaller i hjernen, brukes de kun ved forgiftninger der nytten vurderes større enn risiko for bivirkninger. Måling av kvikksølvutskillelsen i urinen før og etter at kelator er gitt, tas som mål på mengden av mobiliserbart kvikksølv i kroppen, og tolkes derved indirekte som tegn på kvikksølvforgiftning dersom utskillelsen er spesielt høy. Denne sammenhengen mellom økningen av kvikksølvutskillelse og subjektive symptomer er dårlig medisinsk dokumentert, men brukes noe av spesielt interesserte i forbindelse med diagnostikken av kronisk kvikksølvforgiftning spesielt når det er spørsmål om sanering av tannfyllinger med amalgam.

Enklere behandling med kost rik på antioksidanter anser man ikke å ha bivirkninger og er allment akseptert generelt kostråd. Behov for aktiv behandling videre er omdiskutert dersom det ikke foreligger klinisk påvist kvikksølvforgiftning med påvist høye kvikksølvverdier og objektive symptomer.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.