selvskading

Selvskading er en atferd der en bevisst skader egen kropp på ulike måter. Handlingen regnes som selvskading når man påfører kroppen en direkte synlig skade uten at dette er sosialt, kulturelt eller rituelt akseptert. Det er vanligst å definere selvskading som en handling som gjøres uten suicidal hensikt, det vil si med hensikt å ta sitt eget liv.

Noen definisjoner av selvskading inkluderer også selvmordsforsøk, men dette er ikke de mest utbredte. Personer som skader seg gjentatte ganger og ikke får den hjelp de har behov for, har likevel økt risiko for selvmord (Sommerfeldt og Skårderud, 2009). Handlingen kan også ende med selvmord uten at dette var intensjonen i utgangspunktet.

Årsakene til selvskading er ofte sammensatte, og kan grunne i både psykiske, sosiale og kulturelle forhold. Mange selvskadere har problemer med å sette ord på egne følelser, og kroppen blir brukt som et middel for å kommunisere med seg selv og med omverden. Handlingen er preget av stigmatisering, og mange som skader seg selv skjuler sår og arr for omgivelsene.

Selvskading er et ungdomsfenomen som ofte starter i tenårene, og atferden kan vare over flere år. Selvskading forekommer langt oftere hos jenter enn hos gutter, men en regner mørketall hos gutter.

Å kutte seg selv er den vanligste formen for selvskading, men det finnes også mange andre måter å skade seg på. Dette kan for eksempel være slå seg selv, brenne seg eller dunke hodet. Det er vanligst å kutte seg på håndledd og underarmer, men skading kan også skje andre steder på kroppen, som bryst, legger og lår. Redskaper kan være barberblad, skalpell, kniv eller andre skarpe gjenstander.

Favazza og Rosenthal (1993) deler selvskading inn i tre ulike kategorier:

• Alvorlig selvskading
• Stereotyp selvskading
• Moderat selvskading

Alvorlig selvskading knyttes til livstruende skader, som kan være kastrering og/eller amputasjon av kroppsdeler. En ser ofte alvorlig selvskading i forbindelse med psykoser og rus.

Stereotyp selvskading knyttes til psykisk utviklingshemmede og autister. Personer som skader seg på denne måten kan for eksempel dunke hodet rytmisk, og skadene kan variere i omfang fra milde til mer alvorlig.

Den moderate selvskadingen er den mest vanlige formen for selvskading, der en kutter, brenner og/eller stikker egen kropp. Skadene er ofte ikke så omfattende at det er behov for medisinsk behandling. Det kan være vanskelig å fange opp denne type selvskading da mange holder skadingen skjult.

Det er vanskelig å finne klare årsaker til hvorfor ungdom velger å skade seg (Øverland, 2006). Dette er noe som både er individ-, situasjons- og tidsavhengig. For eksempel kan årsaken(e) til at en begynte å skade seg endres ut fra ulike situasjoner, og årsaken(e) til at en skadet seg første gang trenger ikke å samsvare med årsaken(e) til skading over tid.

Forskning viser imidlertid til noen risikofaktorer knyttet til hvorfor ungdom velger å skade seg selv (Gratz, 2003; Sommerfeldt og Skårderud, 2009):

• Fysiske og seksuelle overgrep
• Omsorgssvikt
• Tap og separasjon
• Den affektive kvaliteten på tilknytningsbåndene, det vil si tilknytningen som foreldre og barn har de første leveårene.
• Individuelle risikofaktorer
• Interaksjon av risikofaktorer

Det er vanskelig å anslå nøyaktige tall på omfanget av selvskading. Dette henger blant annet sammen med mangfold av definisjoner, og at en regner med høye mørketall. Mange ungdommer skjuler selvskadingen, og det kan være vanskelig å fange opp (Fjelldal-Soelberg, 2013). Det er likevel ingen tvil om at selvskading er et økende fenomen i den vestlige delen av verden (Whitlock, 2010).

Den norske delen av Child and Adolecent Self-harm in Europe (CASE)-studien viste at 10,2 prosent av jenter og 3,1 prosent av gutter rapporterte om selvskading (Ystgaard et al., 2003). I Ung i Nordland undersøkelsen fortalte hele 38 prosent av jentene og 16 prosent av guttene om selvskading (Andrews, 2013).

Hos pasienter med ustabil personlighetsforstyrrelse eller ustabile personlighetstrekk utgjør også selvskading en stor del av problematikken (Mehlum og Holseth, 2009).

Per i dag vet en ennå for lite av effekten av ulike behandlingsformer for selvskading hos ungdom. De behandlingsformene som imidlertid ser ut til å redusere selvskading i denne pasientgruppen er:

• Dialektisk atferdsterapi: å bedre emosjonelle ferdigheter gjennom å forandre emosjonell sårbarhet og hva som utløser følelser i interaksjon med andre.
• Mentaliseringsbasert terapi: å øke bevisstheten, erkjenne og forstå både egne og andres emosjonelle reaksjoner og motiver.
• Mentalisering: å erkjenne at mentale tilstander, som for eksempel følelser og tanker, styrer både egne og andres atferd

Selvskading er et stort helseproblem i Norge, likevel er kunnskap om tematikken en mangelvare både i samfunnet og hjelpeapparatet (Ribe & Mehlum, 2015). Som fenomen kan det forstås fra ulike perspektiv; både psykologisk/medisinsk, biologisk og sosiologisk.

Forskning på selvskading har hovedsakelig vært innenfor et psykologisk og et medisinsk perspektiv, der fokus har vært rettet mot psykopatologi og behandling (Adler & Adler, 2005). Selv om selvskading per i dag ikke regnes som en psykisk lidelse, til forskjell fra for eksempel spiseforstyrrelser, viser forskning en samvariasjon mellom konkrete psykiske lidelser og selvskading (Skårderud og Sommerfeldt, 2011; Sommerfeldt og Skårderud, 2009; Urnes, 2009):

• Selvskading og ustabil personlighetsforstyrrelse
• Selvskading og dissosiasjonslidelser
• Selvskading og spiseforstyrrelser

Men selv om en ser en sammenheng mellom noen konkrete psykiske lidelser og selvskading betyr ikke dette at alle selvskadere har en psykiske lidelse. Selvskading forkommer i stor grad blant ungdom som ikke har en psykisk lidelse (Fjelldal-Soelberg, 2011; Ystgaard, 2003). Den sosiale konteksten har ofte vært utelatt i forskning på selvskading (Adler og Adler, 2011). Kritikere av dette mener forskning på kulturelle og sosiale aspekter kan gi en bredere forståelse av fenomenet.

• Adler, P. A., & Adler, P. (2005). Self-injurers as loners: The social organization of solitary deviance. Deviant Behavior, 26(4), 345-378. doi: 10.1080/016396290931696
• Adler, P. A., & Adler, P. (2011). The tender cut. Inside the hidden world of self-injury: New York university press.
• Andrews, T., Bliksvær, T., Fylling, I. (2013). Ung i Nordland 2013. In NF-rapport (Ed.), 3/2014.
• Favazza, A. R., & Rosenthal, R. J. (1993). Diagnostic issues in self- mutilation. Hospital and Community Psychiatry, 44(2), 134-140.
• Fjelldal-Soelberg, C. (2011). Hva er oppskriften på et normalt menneske? Stigmatisering av personer som skader egen kropp. Fontene forskning.
• Fjelldal-Soelberg, C. (2013). Kroppsskadingens meningsmangfold. En sosiologisk studie av personer som skader egen kropp. (Ph.D), Doktoravhandling i sosiologi. Universitetet i Nordland, Bodø.
• Gratz, K. L. (2003). Risk factors for and functions of deliberate self-harm: An empirical and conceptual review. Clinical Psychology: Science and Practice, 10(2), 192-205. doi: 10.1093/clipsy/bpg022
• Mehlum, L., & Holseth, K. (2009). Selvskading - hva gjør vi? Medisin og vitenskap, 8(129:759-62).
• Ribe, K., & Mehlum, L. (2015). Ut av selvskading : veier til forståelse. Bergen: Fagbokforlaget.
• Skårderud, F., & Sommerfeldt, B. (2011). Selvskading og spiseforstyrrelser. Tidsskrift for den Norske Laegeforening,129(9), 877-881.
• Sommerfeldt, B., & Skårderud, F. (2009). Hva er selvskading? Tidsskrift for den Norske Laegeforening, 129(8), 754-758.
• Urnes, Ø. (2009). Selvskading og personlighetsforstyrrelser. Tidsskrift for den Norske Laegeforening, 129 (8), 754-758.
• Whitlock, J. (2010). Self-Injurious Behaviors in Adolescent. Plos medicine, 7(5).
• Ystgaard, M. (2003). Villet egenskade blant ungdom:nye forskningstresultater og konsekvenser for forebyggende arbeid. SUICIDOLOGI, 8 (2), 7-9.
• Ystgaard, M., Reinholdt, N. P., Husby, J., & Mehlum, L. (2003). Villet egenskade blant ungdom. Tidsskrift for Den norske legeforening, 123(16), 2241-2245.
• Øverland, S. K. G. (2006). Selvskading : en praktisk tilnærming. Bergen: Fagbokforlaget.