Trakealkanyle, rør av relativt stiv plast eller metall («sølvkanyle») som settes inn i luftrøret gjennom et hull på forsiden av halsen, vanligvis 2–3 cm under nedre kant av skjoldbrusken (se trakeostomi).

Metoden brukes først og fremst som et alternativ til trakealtube hos pasienter som trenger respiratorbehandling over lengre tid, men også av enkelte pasienter med kronisk respirasjonssvikt eller med sykdom i, eller skade av, de øvre luftveier.

Kanyler som brukes av voksne pasienter som trenger konstant eller periodevis overtrykksventilasjon, har vanligvis en oppblåsbar luftballong (cuff) som ligger rundt kanylens nedre del, og kan tette (forsegle) rommet mellom luftrørsveggen og utsiden av kanylen, slik at all luft passerer gjennom trakealkanylen.

Hos barn, og hos voksne pasienter som ikke er avhengige av overtrykksventilasjon, brukes ofte trakealkanyler uten oppblåsbar ballong.

Spesielle kanyletyper har åpning i kanyleveggen som gjør at en del av utåndingsluften kan passere videre opp gjennom stemmespalten, og dermed gi pasienten mulighet for å snakke (talekanyle). Hos noen pasienter, hvor kanylens diameter er vesentlig mindre enn luftrørets, kan samme effekt oppnås ved å ta luften ut av ballongen. Ved å koble en enveisventil (taleventil) på kanylens ytre åpning, kan pasienten puste inn gjennom kanylen, mens all utåndingsluft går opp forbi stemmebåndene, slik at pasienten kan snakke normalt.

Fordelene med trakealkanyle, sammenlignet med trakealtube, er at pasienten slipper å ha ubehaget med et rør gjennom munn og svelg, samt at faren for å skade stemmebåndene elimineres. Den minsker også det anatomiske dødrommet i luftveiene, og gjør at pasienter med nedsatt ventilasjonsevne kan lufte ut karbondioksid bedre.

Ulempene er at det må gjøres en liten operasjon for å lage hullet kanylen skal inn gjennom, og at hullet etterlater et lite arr på halsen når kanylen kan fjernes og såret tilheler.

I enkelte tilfeller (mekanisk forskyvning, voldsom hoste) kan også den nedre enden av kanylen forskyve seg, slik at åpningen helt eller delvis blir liggende i vevet foran luftrøret (pretrakealt). I verste fall kan da lufttilførselen til lungene gjennom kanylen hindres. Hos pasienter som overtrykksventileres, vil luft som presses ut i vevet rundt luftrøret, kunne gi et subkutant emfysem.

Ved langvarig bruk av trakealkanyler med oppblåst luftballong kan trykket fra ballongen mot luftrøret skade både slimhinner (slimhinneerosjon) og bruskringene i luftrørsveggen (trakeomalasi).

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.