trakealtube

Trakealtuber finnes i mange forskjellige lengder og dimensjoner, tilpasset forskjellige alderstrinn og ulike kroppsstørrelser. Tuben kan være påstøpt en oppblåsbar ballong (cuff) som tetter til rommet i luftrøret utenfor trakealtuben når denne står på plass, eller ha en glatt overflate uten ballong (vanligst ved bruk hos små barn).

Trakealtube brukes oftest i forbindelse med generell anestesi (narkose), ved gjenopplivingsforsøk og ved respiratorbehandling av pasienter som mottar intensivbehandling.

Man setter som regel trakealtuben på plass ved hjelp av laryngoskopi. Prosedyren kalles intubasjon. Prosedyren er så ubehagelig at den vanligvis utføres når pasienten er bevisstløs. Narkosedybden kan blant annet vurderes med MAC. De fleste vil også oppleve det å ha en trakealtube på plass i halsen som meget ubehagelig. Man gir derfor vanligvis intuberte pasienter anestesimidler eller søvnmidler.

Hos noen pasienter kan det være vanskelig å plassere trakealtuben korrekt på grunn av uvanlige anatomiske forhold i svelg og strupe, stiv nakke eller sykdomsprosesser, som for eksempel strupelokkbetennelse. Feilplassering av trakealtuben med spissen i spiserøret i stedet for i luftrøret kan derfor forekomme i akuttsituasjoner hvor det er vanskelig å få oversikt over de anatomiske forholdene i svelget og strupen.

Tegn på feilplassering kan være manglende ventilasjonslyd over lungene, snorkende lyd opp fra svelget når man blåser luft inn i tuben, økning av magens størrelse, fordi luft blåses ned i magesekken i stedet for i lungene, og etter hvert, blålig misfarging av lepper og huden (cyanose). Hvis man ikke oppdager feilplasseringen raskt, kan det oppstå alvorlig oksygenmangel i blodet (se også asfyksi, hypoksi, hypoksemi).

Ved vanskelige anatomiske forhold kan gjentatte forsøk på å plassere trakealtuben i luftrøret gi ødem (hevelse) i slimhinnen, eventuelt skade stemmebåndene.

Ved langvarig bruk av trakealtube kan det oppstå sår på, eller skade av, stemmebåndene. Hos pasienter som fortsatt trenger tube etter 10–14 dager, eller hvor man antar at behovet for respiratorbehandling vil vare utover et slikt tidsrom, foretar man derfor ofte trakeostomi, og trakealtuben skiftes ut med en trakealkanyle.

Hvis tubens diameter er så stor at den trykker mot luftrørets slimhinner, kan det oppstå hevelse på det trangeste stedet like under stemmespalten (subglottisk ødem). Denne hevelsen kan vise seg først når tuben fjernes, og kan i verste fall delvis eller helt tette til luftrøret. I tillegg kan luftballongen, spesielt hvis trykket i den er høyt over lang tid, skade slimhinnen og ødelegge ringbrusker i luftrøret (trakeomalasi).

• anestesi
• intubasjon
• trakealkanyle