Respiratorbehandling, kontrollert eller assistert ventilasjon av lungene ved hjelp av en respirator hos pasienter med respirasjonssvikt. Behandlingen skal tilføre lungenes alveoler nok oksygen, slik at blodets oksygeninnhold blir tilfredsstillende (se også lungeshunt), samtidig som utluftningen av karbondioksid fra blodet blir tilstrekkelig (tilfredsstillende ventilasjon). Hos pasienter hvor oksygenerings- eller ventilasjonsevnen svikter (se nedenfor), kan respiratorbehandling være nødvendig for å opprettholde livet.

Den første store pasientgruppen som ble behandlet med respirator, var personer som hadde lammelser i respirasjonsmuskulaturen etter poliomyelitt. Man benyttet da respiratorer som skapte et undertrykk rundt lungene (se jernlunge, respirator, undertrykksventilasjon). Da sykdommen ikke angrep lungevevet, hadde disse pasientene først og fremst et ventilasjonsproblem. Denne typen respiratorbehandling var imidlertid mindre egnet til behandling av pasienter med alvorlige sykdommer i selve lungevevet.

Moderne respiratorbehandling foregår for det meste med respiratorer som blåser luft inn i lungene (se overtrykksventilasjon, respirator), og deretter åpner en ventil slik at ekspirasjonsluften kan slippe ut.

De vanligste årsakene til at voksne pasienter i akuttsituasjoner trenger respiratorbehandling over begrenset tid er lungebetennelser og andre alvorlige infeksjoner, lungesvikt som utvikles etter skader (traumer) eller kompliserte operasjoner (ARDS), lungeødem (som følge av hjertesvikt), voldsomme astmaanfall (se astma), forgiftninger, dyp narkose samt visse nerve- og muskelsykdommer (se også respirasjonsproblemer). Nyfødte med medfødte lungelidelser trenger også respiratorbehandling i kortere eller lengre perioder.

Hvor lenge respiratorbehandlingen skal vare, avhenger av sykdommens karakter og forløp. Behandling i flere uker er ikke uvanlig, og av og til strekker den seg over måneder. Om pasienten overlever, bestemmes i stor grad av grunnsykdommen som gjorde respiratorbehandlingen nødvendig. Selv om få pasienter dør som en direkte følge av isolert lungesvikt, kan lungene hos enkelte pasienter være så skadet at man til tross for moderne respiratorbehandling likevel ikke greier å opprettholde det nødvendige oksygeninnholdet i blodet. Ved enkelte større sykehus forsøker man da å tilføre blodet oksygen ved hjelp av en kunstig lunge (se ekstrakorporal membranoksygenering).

De fleste pasienter som trenger respiratorbehandling på grunn av akutt respirasjonssvikt, ligger på sykehusenes intensiv-, overvåkings- eller postoperative avdelinger. På grunn av ubehag i forbindelse med nedsettelse av trakealtube eller trakeostomitube, og for at pasientens egen pusteaktivitet ikke skal motvirke innblåsningene fra respiratoren, får de fleste pasienter i første omgang kontinuerlig infusjon med en blanding av smertestillende midler (vanligvis opiater) og søvnmidler (ofte benzodiazepiner). Oksygenkonsentrasjon i innåndingsluften, tidevolumenes størrelse og frekvens samt grenser for luftveistrykk innstilles av eller etter konferanse med lege (oftest anestesilege).

Ved svært alvorlige lungesykdommer kan det være vanskelig å opprettholde tilstrekkelig oksygenering selv med moderne respiratorer og høy oksygenkonsentrasjon i innåndingsluften. I mange slike situasjoner bruker man et ventilasjonsmønster hvor trykket i lungene ved slutten av utåndingen (ekspirasjonen) aldri faller ned til atmosfæretrykket (se PEEP).

Man justerer behandlingsopplegget på grunnlag av målinger av oksygeninnhold i arterieblod og karbondioksidinnhold i arterieblod eller utåndingsluft (se pulsoksymeter, blodgasser, kapnografi).

Pasienter som får respiratorbehandling, må overvåkes nøye; en teknisk feil i respiratoren eller en annen form for funksjonssvikt (f.eks. at respiratorslanger løsner eller kobles fra) kan få katastrofale følger for pasienter uten egen pusteevne. Da slik overvåking krever spesialtrenet personale, er behandlingen meget ressurskrevende. I tillegg er behovet for blodprøver (bl.a. av arterielle blodgasser) større enn vanlig.

Når respirasjonssvikten avtar, reduserer eller stopper man tilførselen av søvnmidler, slik at pasienten kan begynne å puste selv. Man stiller da respiratoren inn slik at den assisterer og forsterker pasientens egne pusteforsøk. Etter hvert som pasientens pusteevne styrkes, reduserer man innsatsen fra respiratoren gradvis inntil pasienten blir uavhengig av respiratorstøtte.

Hos pasienter med kroniske lungesykdommer foregår hjemmebehandling med respirator også i et visst omfang. Noen pasienter trenger respiratoren bare i perioder (f.eks. om natten, se hjemmerespirator), og noen kan bruke spesialtilpassede tette ansiktsmasker eller nesemasker i stedet for rør (trakealtube, trakealkanyle) i halsen.

I tillegg til farene ved tekniske feil (se ovenfor), kan respiratorbehandling gi blodtrykksfall og hemme hjertets arbeid (se overtrykksventilasjon). Økt trykk i lungene kan føre til sprengning av små luftsekker og lekkasje av luft ut i brysthulen (se pneumothorax). Ventilasjon med høye trykk og tidevolum over lengre tid kan også føre til at pasienten utvikler fibrose i lungene. Langvarig inhalasjon av 100 % oksygen (se oksygentoksisitet) kan også i seg selv skade cellene i luftveiene. Faren for slike bivirkninger må imidlertid sees i relasjon til behandlingens livreddende funksjon.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.