Respiratorbehandling er kontrollert eller assistert ventilasjon av lungene ved hjelp av en respirator hos pasienter med respirasjonssvikt. Behandlingen skal tilføre lungenes alveoler nok oksygen, slik at blodets oksygeninnhold blir tilfredsstillende, samtidig som utluftningen av karbondioksid fra blodet blir tilstrekkelig. Hos pasienter hvor oksygenerings- eller ventilasjonsevnen svikter, kan respiratorbehandling være nødvendig for å opprettholde livet.

De vanligste årsakene til at voksne pasienter trenger respiratorbehandling begrenset tid er:

Nyfødte med medfødte lungelidelser trenger også respiratorbehandling i kortere eller lengre perioder.

Hvor lenge respiratorbehandlingen skal vare, avhenger av sykdommens karakter og forløp. Behandling i flere uker er ikke uvanlig, og av og til strekker den seg over måneder. Det er i stor grad grunnsykdommen som avgjør om pasienten overlever. Selv om få pasienter dør som en direkte følge av isolert lungesvikt, kan lungene hos enkelte pasienter være så skadet at man til tross for moderne respiratorbehandling likevel ikke greier å opprettholde det nødvendige oksygeninnholdet i blodet. Ved enkelte større sykehus forsøker man da å tilføre blodet oksygen ved hjelp av en kunstig lunge, såkalt ekstrakorporal membranoksygenering.

De fleste pasienter som trenger respiratorbehandling på grunn av akutt respirasjonssvikt, ligger på sykehusenes intensiv-, overvåkings- eller postoperative avdelinger. På grunn av ubehag i forbindelse med nedsettelse av trakealtube , og for at pasientens egen pusteaktivitet ikke skal motvirke innblåsningene fra respiratoren, får de fleste pasienter i første omgang kontinuerlig infusjon med en blanding av smertestillende midler, vanligvis opiater, og søvnmidler, ofte benzodiazepiner. Oksygenkonsentrasjon i innåndingsluften, tidevolumenes størrelse og frekvens samt grenser for luftveistrykk innstilles bestemmes lege (oftest anestesilege).

Ved svært alvorlige lungesykdommer kan det være vanskelig å opprettholde tilstrekkelig oksygenforsyningen til blodet, selv med moderne respiratorer og høy oksygenkonsentrasjon i innåndingsluften. I mange slike situasjoner bruker man et ventilasjonsmønster hvor trykket i lungene ved slutten av utåndingen (ekspirasjonen) aldri faller ned til atmosfæretrykket.

Man justerer behandlingsopplegget på grunnlag av målinger av oksygeninnhold i arterieblodet og karbondioksidinnhold i arterieblod eller utåndingsluft. Til dette bruker man pulsoksymeter, blodgasser og kapnografi.

Pasienter som får respiratorbehandling, må overvåkes nøye (intensiv overvåking); en teknisk feil i respiratoren eller en annen form for funksjonssvikt, for eksempel at respiratorslanger løsner eller kobles fra, kan få katastrofale følger for pasienter uten egen pusteevne. Da slik overvåking krever spesialtrenet personale, er behandlingen meget ressurskrevende. I tillegg er behovet for blodprøver , blant annet av arterielle blodgasser, større enn vanlig.

Når respirasjonssvikten avtar, reduserer eller stopper man tilførselen av søvnmidler, slik at pasienten kan begynne å puste selv. Man stiller da respiratoren inn slik at den hjelper og forsterker pasientens egne pusteforsøk. Etter hvert som pasientens pusteevne styrkes, reduserer man innsatsen fra respiratoren gradvis inntil pasienten blir uavhengig av respiratorstøtte.

Hos pasienter med kroniske lungesykdommer foregår hjemmebehandling med respirator også i et visst omfang. Noen pasienter trenger respiratoren bare i perioder, for eksempel om natten, og noen kan bruke spesialtilpassede tette ansiktsmasker eller nesemasker i stedet for rør i halsen (trakealtube eller trakealkanyle).

I tillegg til farene ved tekniske feil, kan respiratorbehandling gi blodtrykksfall og hemme hjertets arbeid på grunn av overtrykksventilasjonen. Økt trykk i lungene kan føre til sprengning av små luftsekker og lekkasje av luft ut i brysthulen, såkalt pneumothorax. Ventilasjon med høye trykk og tidevolum over lengre tid kan også føre til at pasienten utvikler lungefibrose. Langvarig innånding av 100 prosent oksygen kan også i seg selv skade cellene i luftveiene. Faren for slike bivirkninger må imidlertid sees i relasjon til behandlingens livreddende funksjon.

Den første store pasientgruppen som ble behandlet med respirator, var personer som hadde lammelser i respirasjonsmuskulaturen etter poliomyelitt. Man benyttet da respiratorer som skapte et undertrykk rundt lungene, det vil si undertrykksventilasjon (jernlunge). Da sykdommen ikke angrep lungevevet, hadde disse pasientene først og fremst et ventilasjonsproblem. Denne typen respiratorbehandling var imidlertid mindre egnet til behandling av pasienter med alvorlige sykdommer i selve lungevevet.

Moderne respiratorbehandling foregår for det meste med respiratorer som blåser luft inn i lungene, det vil si overtrykksventilasjon, og deretter åpner en ventil slik at ekspirasjonsluften kan slippe ut.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.