respiratorbehandling

Respirator ved en sykehusseng på intensivavdeling.

Respirator
Av /Shutterstock.

Artikkelstart

Respiratorbehandling er kontrollert eller assistert ventilasjon av lungene ved hjelp av en respirator hos pasienter med respirasjonssvikt.

Behandlingen skal tilføre lungene nok oksygen, slik at blodets oksygeninnhold blir tilfredsstillende, samtidig som utluftningen av karbondioksid fra blodet blir tilstrekkelig. Hos pasienter hvor oksygenerings- eller pusteevnen svikter, kan respiratorbehandling være nødvendig for å opprettholde livet.

Indikasjoner

Det er tre hovedårsaker til at en pasient kan trenge respiratorbehandling. Ofte er det en kombinasjon av disse samtidig:

  • pasienten har utilstrekkelig egen styring av pusten (puster ikke, eller puster for lite)
  • pasienten har ikke selv krefter til å puste tilstrekkelig over tid
  • pasientens gassutveksling (mellom alveoler og blod) er vanskeliggjort og utilstrekkelig

De vanligste årsakene til at voksne pasienter trenger respiratorbehandling i begrenset tid er:

  • lungebetennelser
  • andre alvorlige infeksjoner som sepsis (blodforgiftning)
  • kronisk lungesvikt med redusert lungefunksjon og akutt forverrelse (for eksempel KOLS)
  • lungesvikt som utvikles etter skader eller kompliserte operasjoner (ARDS)
  • vann i lungene (lungeødem) som følge av hjertesvikt
  • voldsomme astmaanfall
  • forgiftninger
  • narkose
  • visse nerve- og muskelsykdommer
  • skader og brudd i større deler av brystkassen
  • covid–19-infeksjon (rammer i første omgang gassveksling, etter hvert kan også pustearbeidet bli utilstrekkelig)

For tidlig fødte barn (premature) trenger ofte respiratorbehandling, det samme kan gjelde nyfødte med medfødte hjerte- eller lungesykdommer.

Varighet av behandlingen

Hvor lenge respiratorbehandlingen skal vare, avhenger av sykdommens karakter og forløp. Behandling i flere uker er ikke uvanlig, og av og til strekker den seg over måneder.

Det er i stor grad grunnsykdommen som avgjør om pasienten overlever. Selv om få pasienter dør som en direkte følge av isolert lungesvikt, kan lungene hos enkelte pasienter være så skadet at man til tross for moderne respiratorbehandling likevel ikke greier å opprettholde det nødvendige oksygeninnholdet i blodet. Ved enkelte større sykehus forsøker man da å tilføre blodet oksygen ved hjelp av en kunstig lunge i en begrenset periode, såkalt ekstrakorporal membranoksygenering.

Praktisk gjennomføring

De fleste pasienter som trenger respiratorbehandling på grunn av akutt respirasjonssvikt, ligger på sykehusenes intensiv-, overvåkings- eller postoperative avdelinger.

Respiratorbehandling kan foregå med et plastrør inn i pusterøret (invasiv) eller med en maske over nesen og munnen (ikke-invasiv).

Invasiv respiratorbehandling

På grunn av ubehag i forbindelse med nedsettelse av rør i luftrøret (trakealtube eller trakealkanyle), og for at pasientens egen pusteaktivitet ikke skal motvirke innblåsingene fra respiratoren, får de fleste pasienter anestesimedisiner. I første omgang får de kontinuerlig infusjon, oftest med en blanding av smertestillende midler, vanligvis opioider, og sovemidler, ofte benzodiazepiner. Ved oppstart av behandlingen, og noen ganger videre i forløpet, er det også nødvendig med muskelavslappende midler av den kurare typen. I den senere tid brukes deksmedetomidin i økende grad, fordi dette midlet gir en mer naturlig søvn enn øvrige beroligende midler (sedativa). Det er også blitt mer vanlig å tilstrebe at pasienten er våken på dagtid, slik at man kan kommunisere med vedkommende, selv om det pågår full respiratorbehandling.

Ikke-invasive respiratorer

Respiratorbehandling kan også i noen tilfeller gjennomføres med ikke-invasiv tilgang. Det vil si at man istedenfor å puste gjennom et plastrør inn i pusterøret (via munn, nese eller hull på halsen), kobler respiratoren til en maske som sitter tett over nese og munn på pasienten. Eksempler på ikke-invasive respiratorbehandlinger er BiPAP og CPAP.

Justering av behandlingen

Det er som regel en anestesilege eller annen intensivlege som er ansvarlig for respiratorbehandlingen.

Det er mulig å justere oksygenkonsentrasjon i innåndingsluften, tidevolumenes størrelse og hvor ofte respiratoren skal ventilere lungene, eventuelt i hvilken grad pasienten skal puste delvis selv. For å holde lungene normalt utspilt, er det vanlig å holde trykket i lungene høyere enn atmosfæretrykket ved avslutning av en utånding (se PEEP). Man justerer behandlingsopplegget på grunnlag av observasjon av pasienten, målinger gjort av respiratoren, samt målinger av oksygeninnhold i arterieblodet og karbondioksidinnhold i arterieblod eller utåndingsluft. Til dette bruker man pulsoksymeter, blodgasser og kapnografi.

Ved svært alvorlige lungesykdommer kan det være vanskelig å opprettholde tilstrekkelig oksygenforsyning til blodet, selv med moderne respiratorer og høy oksygenkonsentrasjon i innåndingsluften. Et tiltak kan da være å bytte fra tradisjonelt rygg- eller skråleie til mageleie i perioder, for å ventilere alle deler av lungene optimalt.

Overvåking

Pasienter som får respiratorbehandling, må overvåkes nøye (intensiv overvåking). En teknisk feil i respiratoren eller en annen form for funksjonssvikt, for eksempel at respiratorslanger løsner eller kobles fra, kan få katastrofale følger for pasienter uten egen pusteevne.

En respirator har en rekke automatiske alarmfunksjoner som i likhet med alarmer knyttet til målinger av pasientens vitale funksjoner trer i kraft hvis det inntreffer svikt i behandlingen. Likevel er det slik at respiratorbehandling krever kontinuerlig overvåking og umiddelbar tilgang på spesialtrent personale, og således er meget ressurskrevende. I tillegg er behovet for blodprøver, blant annet av arterielle blodgasser, større enn vanlig.

Rehabilitering av pusteevnen

Når respirasjonssvikten avtar, reduserer eller stopper man tilførselen av sovemidler, slik at pasienten kan begynne å puste selv. Man stiller da respiratoren inn slik at den hjelper og forsterker pasientens egne pusteforsøk. Etter hvert som pasientens pusteevne styrkes, reduserer man innsatsen fra respiratoren gradvis inntil pasienten klarer seg uten respiratorstøtte.

Hjemmebehandling

Hos pasienter med kroniske lungesykdommer foregår hjemmebehandling med respirator også i et visst omfang. Noen pasienter trenger respiratoren bare i perioder, for eksempel om natten, og noen kan bruke spesialtilpassede tette ansiktsmasker eller nesemasker i stedet for rør i halsen (trakealtube eller trakealkanyle).

Bivirkninger og komplikasjoner

I tillegg til farene ved tekniske feil, kan respiratorbehandling gi blodtrykksfall og hemme hjertets arbeid på grunn av overtrykksventilasjonen. Økt trykk i lungene kan føre til sprengning av små luftsekker og lekkasje av luft ut i brysthulen, såkalt pneumothorax.

Ventilasjon med høye trykk og tidevolum over lengre tid kan også føre til at pasienten utvikler lungefibrose. Langvarig innånding av 100 prosent oksygen kan også i seg selv skade cellene i luftveiene. Faren for slike bivirkninger må imidlertid avveis mot behandlingens livreddende funksjon.

Historikk

Den første store pasientgruppen som ble behandlet med respirator, var personer som hadde lammelser i pustemusklene etter polio. Man brukte da respiratorer som skapte et undertrykk rundt lungene, det vil si undertrykksventilasjon (jernlunge). Da sykdommen ikke angrep lungevevet, hadde disse pasientene først og fremst et ventilasjonsproblem. Denne typen respiratorbehandling var imidlertid mindre egnet til behandling av pasienter med alvorlige sykdommer i selve lungevevet.

Moderne respiratorbehandling foregår nesten utelukkende med respiratorer som blåser luft inn i lungene, det vil si overtrykksventilasjon, og deretter åpner en ventil slik at utåndingsluften kan slippe ut.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg