Ungdomspsykiatri er den delen av psykiatrien som beskjeftiger seg med psykiske lidelser, atferdsforstyrrelser og tilpasningsforstyrrelser hos ungdom. I norsk barne- og ungdomspsykiatri definerer man ungdom som personer mellom 12 og 18 år. Inndelingen bygger på en utviklingspsykologisk forståelse og samsvarer med individets formelle, om ikke reelle, avhengighet frem til oppnådd myndighetsalder (18 år).

Undersøkelser har vist at hvert fjerde til femte barn og ungdom har så store psykiske problemer at de kan ha behov for kvalifisert psykiatrisk hjelp. Forekomsten av psykiske lidelser er ikke statisk. Den forandres i takt med samfunnet, familiestrukturen, arbeidslivet og miljøet. Visse typer lidelser hos ungdom synes å ha økt de siste 10 årene, for eksempel depresjoner, personlighetsforstyrrelser med og uten selvskading og spiseforstyrrelser.

Organisering

Ungdomspsykiatrien reguleres som spesialisthelsetjeneste etter psykisk helsevernloven og barnevernloven. Barnevernet kan samtykke til helsehjelp på barnets eller ungdommens vegne dersom vedkommende er tatt under omsorg, jamfør pasient- og brukerrettighetsloven.

Norge fikk sin første ungdomspsykiatriske klinikk på Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri i Oslo i 1963. Arbeid med de ungdomspsykiatriske pasientene foregår nå ved barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker, klinikkavdelinger og behandlingshjem i alle landets fylker. Mange poliklinikker har opprettet egne ambulante team for å kunne arbeide mest mulig fleksibelt med de vanskeligste problemstillingene.

Lidelser

Psykiske lidelser defineres på samme måte enten de opptrer hos ungdom eller hos voksne. Ungdoms spesielle livssituasjon og utviklingskonflikter vil farge både symptomene, styrken i uttrykket og hvordan omgivelsene oppfatter avvikene. For eksempel vil ungdommens atferdsavvik lettere tolkes som uttrykk for en konflikt eller et problem, mens man hos en voksen kanskje vil vurdere avvikende atferd som uttrykk for sviktende moral.

Sentrale ungdomsproblemer er ikke nødvendigvis det samme som sentrale ungdomspsykiatriske problemstillinger, som ofte har et mer individuelt preg.

I den grad ungdomstiden utløser problemer av den typen som kalles psykiske lidelser, vil disse lidelsene også påvirkes av kulturelle forhold. Det er vist at det er høyere forekomst av psykiske lidelser hos ungdom i storbyer enn på landsbygda, men disse forskjellene er i ferd med å viskes ut.

Forhold som har betydning for individets selvstendighet (familie, skole, arbeid og fritidsmiljø), kan representere konfliktskapende faktorer for unge mennesker. Det at en ungdom viser symptomer, kan også synliggjøre at det foreligger familie- eller foreldrekonflikter. På samme måte som menneskets kropp, sjel og sosiale liv er uatskillelige, kan ikke psykiatriske problemer løses ved å ta for seg bare én side. Derfor legger moderne psykiatrisk behandling vekt på å kombinere både psykoterapi, medisiner og pedagogiske og sosiale tiltak. I behandlingen kan det være viktig å skape et skille mellom de enkelte familiemedlemmenes ansvarsområder. Det er de voksnes ansvar å styre familielivet slik at daglige gjøremål fungerer. Når de voksne fungerer i sine roller, danner de gode modeller som de unge kan strekke seg etter i sin egen utvikling. Mye ungdomspsykiatrisk arbeid går ut på å bearbeide og lette konflikter mellom den unge og foreldrene på den ene siden og mellom den unge og skolen på den andre. For enkelte vil spesielt tilrettelagt skolegang spille en stor rolle i behandlingen.

En del av ungdommene som henvises til barne- og ungdomspsykiatrien, vil ikke få en spesifikk psykiatrisk diagnose. Deres diagnose forstås best ut fra forhold i deres psykososiale situasjon. Det er ikke unødvendig eller galt å søke hjelp fordi opplevelsen av å bli tatt på alvor kan øke evnen til egen mestring senere.

Psykiatriske ungdomsteam

Psykiatriske ungdomsteam ble etablert på slutten av 1960-tallet da nye former for skadelig bruk av rusmidler ble et problem blant ungdom. De psykiatriske avdelingene var på mange måter uforberedt på møtet med den nye gruppen av unge rusmiddelbrukere og hadde få tilbud. Etter hvert ble det derfor utviklet behandlingstilbud, både innen rusmiddelomsorg og psykisk helsevern.

I 1983 ble det fastsatt rammebeskrivelser som regulerte etablering og drift av psykiatriske ungdomsteam. Målgruppen for ungdomsteamenes arbeid skulle være mennesker mellom cirka 15 og 30 år med rusmiddelproblemer. Teamene skulle være tverrfaglige med lege, psykolog og sosionom. Hvert team skulle være knyttet til en godkjent psykiatrisk institusjon. Etter hvert er det etablert slike team i 15 fylker.

Nå ser man det som vel så viktig å forebygge utvikling av rusmiddelavhengighet hos ungdom, og dette arbeidet skal være en hovedoppgave for helse- og sosialtjenesten i kommunene og kan ikke overlates psykiatrisk helsetjeneste. De barne-, ungdoms- og voksenpsykiatriske poliklinikkene bør ha tilstrekkelig kompetanse når det gjelder diagnostikk og behandling av rusmiddelavhengighet. Personer med alvorlige psykiske lidelser som i tillegg har et skadelig bruk av rusmidler, har særlig behov for psykiatrisk spesialkompetanse. Skadelig bruk kan påskynde en psykotisk utvikling og virke ødeleggende for behandling og rehabilitering. Fra 2004 har mennesker med ruslidelser fått fulle pasientrettigheter etter helselovene. Etter hvert kan det være nødvendig å omprioritere en del ressurser fra de psykiatriske ungdomsteamene til særskilte tiltak for rusmiddelbrukere med alvorlige psykiske lidelser.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg