Sykehistorie, pasientens redegjørelse som er basert på opplysninger fra pasienten selv eller fra pårørende. Sykehistorien er grunnlaget for all medisinsk praksis og uten sammenligning det aller viktigste element i enhver utredning av et sykdomstilfelle.

Sammen med legens observasjon av pasienten danner sykehistorien forutsetningen for en nødvendig og tilstrekkelig medisinsk forståelse av et sykdomstilfelle. Uten en sykehistorie som er korrekt og detaljert, vil resultater fra undersøkelser som blodprøver, eller høyteknologiske undersøkelser som for eksempel magnettomografi, som regel ikke kunne forstås korrekt. Sykehistorien vektlegger forekomst av tidligere funksjonssvikt, helseproblemer og sykdommer som kan ha betydning for at man skal kunne forstå pasientens nåværende symptomer. En detaljert beskrivelse av de symptomer og problemer som pasienten har, danner ofte grunnlaget for valg av supplerende undersøkelser.

Det er imidlertid ofte også viktig å forstå hvilke rammebetingelser en person har vokst opp under, forholdet til omsorgspersoner (tilknytning) så vel som sosial, skolemessig og yrkesmessig tilpasning. I voksen alder er familiære forhold ofte helt sentrale for at man skal kunne forstå personens reaksjon på, og egen forståelse av, symptomer eller sykdom og konsekvensene av disse. Informasjon om yrke kan gi viktig informasjon om eventuelle mulige yrkesrelaterte helseplager. Sykmeldingsdata gir viktig informasjon om faktisk funksjonsnivå i voksen alder. Bruk av lege- eller rusmidler kan også gi en rekke symptomer som kan minne om sykdom.

En dårlig eller utilstrekkelig sykehistorie øker sjansen for at legen kommer frem til en feilaktig eller utilstrekkelig forståelse av sykdomsbildet, og dermed foreslår uhensiktsmessig eller til og med feilaktig behandling. Den tekniske utviklingen innen medisin har medført at noen leger og pasienter (feilaktig) har undervurdert sykehistoriens betydning.

Det finnes situasjoner hvor pasienten ikke evner å gi en tilstrekkelig god sykehistorie. Dette vil gjelde barn, men også en del voksne (for eksempel ved hjerneskader, alvorlig sykdom som påvirker bevissthet og hukommelse samt vurdering av egen atferd ved noen alvorlige psykiske lidelser). Informasjon fra pårørende er da ofte helt avgjørende. I forbindelse med legeerklæringer, erstatningssaker og trygdeerklæringer kan det også forekomme at pasienten (bevisst eller ubevisst) ikke ønsker å meddele all medisinsk informasjon. Sykehistorier som bygger på en persons egen fremstilling, må derfor alltid vurderes med de begrensninger som kan ligge i slike forhold. Spesielt innen erstatning og rettssammenheng vil derfor alternativ informasjonstilgang (for eksempel trygdeinformasjon, informasjon fra behandlende leger) ofte være nødvendig hvis legen skal kunne gi et mest mulig korrekt bilde av utvikling og forløp av en tilstand.

Kvaliteten av en sykehistorie vil dels være avhengig av pasientens evne til og motivasjon for å gi mest mulig utfyllende og korrekte opplysninger om sin tidligere og nåværende helse. Men også legens evne til kommunikasjon (skape trygghet, tillit og en samarbeidsånd) vil ha betydning. I dag tillegges derfor evne til å innhente en god sykehistorie stor vekt i utdannelsen av leger.

Formelt sett består en sykehistorie av flere deler.

Familiebakgrunn inneholder informasjon om forekomst av bestemte sykdommer i familien. Dette kan gi viktig informasjon om mulige arvelige sykdommer eller disposisjoner for bestemt sykdom. Det kan også si noe om de historiske psykososiale rammebetingelser som en person har vokst opp under.

Barndom og oppvekst inneholder informasjon om fysisk og psykisk helse de første sju leveår så vel som sosiale betingelser og traumatiske opplevelser. Forhold til omsorgspersoner (tilknytning) og søsken (samt deres helse) inngår. Informasjon om mestring og tilpasning er også viktig. Alle disse forholdene vil prege personen senere, og de vil dermed også ha betydning for risiko for utvikling av sykdom så vel som for hvordan personen reagerer på sykdom.

Skole og utdannelse omfatter også skoleprestasjoner og tilpasning, og sier noe om sosiale og intellektuelle evner.

Spesielt hos menn vil informasjon om militærtjeneste gi viktige opplysninger om fysisk og psykisk helse og tilpasningsevne. Dimisjon fra militærtjenesten av helsemessige årsaker er et godt indisium på fysisk eller psykisk helse og funksjonsnivå.

Yrkesliv vektlegger formelle kjennetegn (type arbeid) så vel som trivsel, tilpasning, stress og belastninger.

Familie og ekteskap omhandler forhold til partner (ektefelle) og barn så vel som deres helse, som også kan ha betydning for pasienten selv. En beskrivelse av de sosioøkonomiske forhold inngår i denne delen av sykehistorien, eller kan omtales under et eget punkt.

Under tidligere sykdommer og helseproblemer beskrives eventuell forekomst av tidligere sykdom, helseproblemer eller andre forhold som har medført legekontakt og/eller funksjonssvikt.

Aktuelt fokuserer på de problemer eller symptomer som nå fører pasienten til legen. Det legges betydelig vekt på å beskrive så nøyaktig som mulig når symptomene oppstod, hva slags symptomer som forekom da, og utviklingen av symptomer over tid. Intensitet av symptomene, deres kvalitet så vel som lokalisasjon vektlegges, men også pasientens forståelse av sine symptomer. Ved langvarige sykdommer vil ofte symptombildet forandre seg over tid. Derfor vil legen ofte bruke mye tid på å kartlegge den initiale fasen før tilstanden ble kronisk.

Stimulantia og rusmidler tar for seg pasientens forbruk av legale (alkohol) og illegale (f.eks. narkotika) rusmidler så vel som tobakk- og kaffebruk (stimulantia).

Medikamenter omfatter pasientens nåværende bruk av medikamenter (type, dose, varighet av bruk).

For å sikre at sykehistorien omfatter informasjon om mulig forekomst av sentrale symptomer for bestemte diagnoser, er det spesielt innen psykiatri blitt vanlig at man bruker såkalte semistrukturerte psykiatriske intervjuer. Disse intervjuene kartlegger systematisk psykiske symptomer og problemer. Også i allmennpraksis er bruken av slike intervjuer (for eksempel SPIFA) i ferd med å bli vanligere ved spørsmål om psykiske lidelser. Systematisk beskrivelse av bestemte symptomer kan også skje ved hjelp av såkalte graderingsskalaer (for eksempel MADRS) eller spørreskjemaer som pasienten bes fylle ut som ledd i innhenting av sykehistorie. Det siste brukes i økende grad også innen andre deler av medisinen som et supplement til pasientens muntlige fremstilling.

Sykehistorien nedfelles i en journal. Da sykehistorien kan inneholde mye informasjon som en pasient ikke ønsker skal være kjent for andre enn legen, vil en journal bli behandlet som et fortrolig dokument, og den er underlagt de vanlige regler for taushetsplikt. Spesielt innen psykiatri inneholder sykehistorien ofte særlig sensitiv informasjon. Ved sykehus hvor det er både psykiatriske og somatiske avdelinger, er det derfor vanlig at psykiatriske journaler oppbevares i egne atskilte arkiver. Kun pasienten selv (med visse sjeldne forbehold) og dennes behandlende lege har tilgang til journalen og dermed sykehistorien. Andre, for eksempel forsikringsselskaper, kan kun motta informasjon fra sykehistorien med pasientens uttrykkelige skriftlige tillatelse.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.