virusinfeksjon

Virusinfeksjon er en infeksjon som skyldes virus. Virusinfeksjoner kan være akutte eller kroniske, og sykdommen kan utspille seg uten noe særlig symptomer eller være dødelig. Mennesket blir kvitt de fleste virus etter gjennomgått infeksjon, men noen virus (som herpesvirus) vil etter primærinfeksjon alltid finnes i kroppen.

Sykdomsutvikling

Virus begynner som oftest å invadere kroppens celler og formere seg i nærheten av det stedet hvor det kom inn i kroppen. Noen virus går over lymfesystemet og kan spre seg til ulike lymfeknuter, hvor de ofte bekjempes av hvite blodceller. Noen virus, for eksempel hiv, invaderer og formerer seg i T-lymfocyttene (nærmere bestemt CD4-hjelpercellene). Videre kan spredning skje fra lymfesystemet over i blodbanen, og i løpet av få minutter vil virus være spredt rundt i kroppen. Deretter kan virus invadere og formere seg i bestemte organer, som huden, hjernen, leveren eller lungene. Hvis viruset angriper vitale organer kan dette gi alvorlig sykdom. Andre virus sprer seg langs nervefibrer i kroppen til sine respektive målorganer.

Virus kan ødelegge eller forstyrre aktiviteten i cellene de invaderer. Også kroppens immunsystem kan reagere på viruset og dermed forårsake symptomer som blant annet feber og tretthet.

Kroppens immunsystem produserer antistoffer som kan feste seg til viruspartikler og følge blodstrømmen som immunkomplekser. Deretter kan antistoffene nedfelles i ulike deler av kroppen og føre til betennelse og alvorlig vevsskade.

Kroppens motstand mot virus

Kroppens immunsystem setter i gang alle sine prosesser med en gang et virus dukker opp. Både hvite blodceller (makrofager) som fortærer viruspartikler, og lymfocytter som produserer antistoffer mot viruset eller angriper celler som er infisert med viruset, settes i gang. Dette gjør at de fleste virusinfeksjoner går over av seg selv i løpet av dager eller uker. I tillegg utvikles ofte en viss immunitet, slik at et nytt angrep med samme virus ikke vil føre til sykdom (for eksempel ved meslinger). Det er denne immunitet som danner grunnlaget for at en rekke sykdommer kan forebygges med vaksinasjon.

Påvisning av virus

Diagnosen ved virusinfeksjon stilles i noen tilfeller klinisk, i andre tilfeller ved (på ulike vis) å påvise virus eller deler av virus, og andre ganger igjen ved påvisning av antistoffer mot et bestemt virus. For at man skal kunne diagnostisere virusinfeksjoner, må en vevs- eller væskeprøve fra pasienten analyseres. En slik prøve kan tas fra avføring, oppspytt, sårvæske, blod, urin, spinalvæske eller hjernevev, avhengig av hva slags virus det gjelder.

Til forskjell fra bakterier kan ikke virus dyrkes i et kulturmedium. Virus formerer seg kun inne i levende celler, og derfor må et virus dyrkes i cellekulturer. Disse kan bestå av mange forskjellige typer celler, både fra dyr og mennesker, bare cellene har evnen til å formere seg i prøveglass. Cellekulturen tilsettes væske eller vevsprøven som inneholder viruset, og cellene observeres deretter med tanke på forandringer som oppstår når cellene infiseres med bestemte virus.

Alternativt kan viruspartikler eller deler av viruset (protein/antigen eller nukleinsyre) diagnostiseres ved direkte påvisning i prøven. Virus-nukleinsyre kan påvises direkte i prøvematerialet eller i cellekultur ved hjelp av genteknologiske teknikker. Påvisning av for eksempel papillomavirus-DNA utføres ved oppformering av nukleinsyre, PCR (polymerasekjedereaksjon). Direkte påvisning av virusprotein eller virusantigen kan også skje ved hjelp av ulike fargeteknikker og immunologiske metoder. Selve viruspartiklene kan i noen tilfeller påvises ved hjelp av et elektronmikroskop.

Av og til kan det være nødvendig først å få viruspartiklene til å klumpe seg sammen før antigenpåvisning. Dette gjøres ved å tilsette et antiserum (antistoffer) fra blodet til en som har hatt virusinfeksjonen, og antiserumet vil da binde seg til viruspartiklene. Ved hjelp av immunologiske teknikker kan ulike antistoffer «merkes». Disse antistoffene overføres deretter til prøven, og positivt resultat oppnås dersom det merkede antistoffet binder seg til bestemte komponenter i viruset.

En annen fremgangsmåte for å påvise virusinfeksjoner er å se etter antistoffer som immunsystemet produserer for å bekjempe virusinfeksjonen. Et raskt økende nivå av bestemte virusantistoffer gir gode holdepunkter for at det dreier seg om en infeksjon som er forårsaket av nettopp dette viruset.

Mange virus har ennå ikke latt seg dyrke i cellekultur, så diagnostikk og molekylære biologiske studier av disse virusartene har vært avhengig av kloning av gener og direkte påvisning.

Behandling

Mot en del virusinfeksjoner har det de senere år blitt utviklet behandling som hemmer eller dreper viruset; eksempler på dette er hiv-infeksjon, infeksjon med hepatitt B- og C-virus (se hepatitt) og Herpes simplex-virus (se herpesvirus). Fortsatt finnes det imidlertid ved de fleste virusinfeksjoner ingen kausal behandling. De mest effektive vaksiner som er i bruk i dag, er mot virusinfeksjoner (f.eks. gul feber, poliomyelitt, hepatitt A og hepatitt B).

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg