hiv-infeksjon

Hiv-viruset er et retrovirus som forekommer som to hovedtyper, hiv 1 og hiv 2. Det er hiv 1 som er årsak til den globale epidemien, og dette viruset omtales i det følgende som hiv. Hiv-viruset infiserer visse hvite blodceller, blant annet de såkalte CD4+T-lymfocyttene, som er sentrale for organismens immunologiske forsvar mot mikroorganismer. Dette fører til at CD4+T-lymfocyttene ødelegges. Jo lavere CD4+celle-tallet er i blod, jo større risiko for opportunistiske infeksjoner.

Også enkelte andre celletyper kan infiseres av hiv, blant annet celler i hjernen.

Hos individer som er hiv-smittet, finnes viruset i så å si alle kroppsvæsker, men med særlig høy konsentrasjon i blod og sæd. Smitte skjer i alt vesentlig bare ved:

A) Seksuell kontakt, det vil si samleie i en eller annen form som medfører direkte kontakt mellom slimhinner.

B) Overføring med blod eller blodprodukter (transfusjon). I industriland, inkludert Norge, er smitterisikoen for mottakere av blodprodukter i dag svært liten på grunn av forebyggende tiltak i blodbanktjenesten. I mange utviklingsland er smitte med blodoverføringer stadig aktuelt. Blodsmitte på grunn av deling av forurensede sprøyter spiller en meget viktig rolle i rusmiljøer i mange land. Gjenbruk av engangssprøyter spiller muligens en rolle i enkelte afrikanske land.

C) Overføring fra mor til barn. Risikoen for at en hiv-smittet kvinne skal smitte sitt barn i fosterlivet, er betydelig (25–30 prosent) dersom det ikke settes inn forebyggende tiltak. Smitte fra mor etter fødselen via morsmelk kan også skje.

I tillegg til de nevnte smittemåter har det forekommet noen få tilfeller av smitte ved sædgivning, ved organtransplantasjon og ved arbeidsuhell hvor helsepersonell har stukket seg med forurensede sprøyter. Vanlig sosial kontakt eller insektstikk medfører ingen smitterisiko.

Hiv-infeksjon er en verdensomspennende epidemi og representerer en av de største globale folkehelseutfordringene. Ved utgangen av 2021 regnet Verdens helseorganisasjon med at over 38 millioner mennesker var infisert med hiv på verdensbasis. Vel 40 millioner mennesker er døde av aids. En rekke afrikanske land sør for Sahara er svært hardt rammet, med over 70 prosent av verdens hiv-pasienter. I de hardest rammede utviklingslandene representerer hiv-epidemien en humanitær katastrofe med store menneskelige, økonomiske og sosiale følger. Også India, flere land i Sentral- og Sørøst-Asia og Kina er rammet i betydelig grad. I en rekke østeuropeiske land sprer hiv-epidemien seg med et foruroligende tempo. I de fleste vestlige land har hiv-infeksjonen fått et mer endemisk preg, men det er visse tegn på økning i nysmitte i spesielle risikogrupper, særlig menn som har sex med menn. I Norge var det ved utgangen av 2021 meldt 6880 tilfeller av hiv-infeksjon.

I de fleste utviklingsland har smittespredningen først og fremst skjedd i forbindelse med heteroseksuell aktivitet. I industrilandene har heteroseksuell smitte vist en vesentlig langsommere økning, mens seksuell smitte mellom menn og blodsmitte hos injiserende rusmisbrukere har dominert, særlig i de første årene av epidemien. Smitte ved bruk av sprøyter i rusmiljøer er imidlertid også blitt et betydelig problem i Øst-Europa og flere sentralasiatiske land. I flere utviklingsland skjer fortsatt smitte i forbindelse med blodtransfusjoner. Barn smittet av sine mødre før, under eller etter fødselen (via morsmelk) representerer i deler av verden et meget stort problem, blant annet i Afrika sør for Sahara.

Et bredt spektrum av ulike sykdomstilstander forekommer etter hiv-smitte. En akutt forbigående febersykdom som kan ligne influensa eller mononukleose («kyssesyke»), kan ses få uker etter smittetidspunktet. Hiv-infeksjonen kan også forbli symptomfri over lang tid, i hvert fall i 12–15 år.

De kroniske formene for hiv-infeksjon varierer sterkt. Det ses helt symptomfrie tilstander, ulike sykdomsbilder av lett til moderat alvorlighetsgrad og fullt utviklet aids. Aids er en samlebetegnelse på de alvorligste formene for hiv-infeksjon og er kjennetegnet ved forekomst av såkalte aids-definerende sykdomstilstander, først og fremst visse infeksjoner og spesielle kreftsykdommer som særlig forekommer ved immunsvikt. Av lettere sykdomstilfeller kan nevnes infeksjon med soppen Candida i munn og svelg, helvetesild (infeksjon med varicella zoster-virus), hovne lymfeknuter, vekttap, diare og feberperioder. Uten behandling vil en betydelig del av pasienter med asymptomatisk (symptomfri) hiv-infeksjon eller lette og moderate sykdomsbilder senere utvikle full aids.

Ved kronisk hiv-infeksjon kan man i de aller fleste tilfeller påvise antistoffer mot hiv i blodet, og denne testen blir oftest positiv 1–3 måneder etter smitte. Antistofftesting er en viktig del av diagnostikken ved hiv-infeksjon. En positiv test viser kun at pasienten er infisert, og sier intet om immunsystemets evne til å bekjempe infeksjonen i det videre forløpet.

Virusmengden i blod kan måles direkte med metoder som påviser virusets arvestoff (RNA). Slik virusmåling benyttes særlig ved styring av hiv-behandling.

En mindre sensitiv måling av virusmengden i blod kan gjøres ved metoder som påviser et spesielt virusantigen, p24.

Telling av antallet CD4+T-lymfocytter i blod benyttes rutinemessig for å måle graden av immunsvikt.

Over 40 enkeltmedikamenter mot hiv med flere ulike virkningsmekanismer er nå tilgjengelige. Noen hemmer ulike virusenzymer (revers transkriptase, protease og integrase) eller har andre virkninger i CD4+T-lymfocyttene, mens andre hemmer virusets inntrengning i disse cellene.

Behandlingen er basert på kombinasjon av to til tre ulike hiv-medikamenter og styres ved måling av virusmengden i blod. Kombinasjonsbehandlingen fører hos et flertall av pasientene til en kraftig reduksjon av virusformering og -mengde i kroppen, og en klar forbedring av immunsvikten, og har redusert dramatisk hiv-dødelighet og -sykelighet i alle vestlige land. Livslang behandling er imidlertid nødvendig. Det er også en viss risiko for senere svikt av en i starten vellykket behandling, særlig hvis pasienten ikke tar medikamentene som forordnet. Dette kan føre til at hiv blir resistent mot medikamentene. Det er registrert en økende utbredelse av resistente virus i flere utviklingsland, særlig i Afrika sør for Sahara.

Vellykket behandling fører til at man i praksis blir smittefri. Tidlig testing og behandling er derfor viktig for personen det gjelder, og for å forebygge videre smitte.

Flere nye medikamenter vil trolig bli tilgjengelige i løpet av de nærmeste årene. Også helt nye behandlingsopplegg er under utprøving, blant annet former for immunterapi som tar sikte på å styrke hiv-pasientens immunsystem. Det arbeides også aktivt med ulike former for genterapi.

Hiv-behandling er kostbar, og dette skaper problemer for tilgjengeligheten av medikamenter i en del fattige land.

Dagens hiv-behandling har vanligvis en meget god effekt på immunsvikten og forebygger komplikasjoner av denne. Det vedvarer likevel en viss kronisk betennelsestilstand som synes å disponere for enkelte senkomplikasjoner, blant annet hjerte/karsykdom, benskjørhet og kognitive forstyrrelser.

I dag (2023) kjennes ingen kurativ (helbredende) behandling som kan utrydde hiv hos et smittet individ og gjenopprette et normalt immunforsvar, slik at fortsatt medikamentell behandling ikke er nødvendig.

Med effektiv behandling kan en hiv-pasient i dag håpe på en tilnærmet normal livslengde. Jo høyere antall CD4-T-lymfocytter ved behandlingsstart, jo bedre er resultatene. Dette understreker viktigheten av tidlig diagnose av hiv-infeksjon.

Det forebyggende arbeid mot hiv-infeksjon og aids må drives på bred basis med kombinasjon av en rekke ulike tiltak. Det er vanlig å skille mellom to typer strategier: Biomedisinske metoder og tiltak for å endre risikoadferd.

Man regner med at hiv 1-virus har utviklet seg fra beslektede virus – simian immunodeficiency virus (SIV) – som finnes hos sjimpanser i Kamerun og de nærmeste nabolandene. Overføringen av SIV til menneske, som kan ha skjedd via apeblod i direkte kontakt med sår eller slimhinner, har trolig skjedd i løpet av 1900-tallet. Noen funn kan tyde på at enkelte hiv 1-varianter kan stamme fra SIV hos gorilla.

Aids ble erkjent som et nytt sykdomsbilde i USA i 1981. I 1983/84 ble hiv påvist som årsak, og smittemåtene ble ganske raskt klarlagt. I 1985 ble hiv-testen tilgjengelig og fikk stor betydning for epidemiologisk arbeid, diagnostikk og forebyggelse av hiv-infeksjon. Våren 1987 ble AZT (zidovudin) tilgjengelig, som det første medikament med en viss effekt på hiv-infeksjonen, om enn bare forbigående. I 1994 ble grunnlaget lagt for forebyggelse med AZT av smitte fra mor til barn før og under fødselen. I 1996 kom det store behandlingsgjennombruddet med bruk av kombinasjoner av minst tre ulike hiv-medikamenter og styring av behandlingen ved måling av virusmengde i blod.