tale
Tale. Skjematisk fremstilling av hvordan lyd- og synsinntrykk blir prosessert i forskjellige områder i hjernen, slik at det man hører og ser, blir «forstått» (kommer til bevissthet). «Tenkte» ord og begreper overføres til verbale symboler, som artikulasjonsorganene (leppe, tunge, strupe) sørger for blir realisert som «talte» ord. Skade av enkelte eller flere av disse sentrene medfører manglende oppfattelse eller forståelse av sanseinntrykkene (for eksempel skade i Wernickes senter), eller til forstyrrelse av evnen til å uttrykke seg i tale (for eksempel skade i Brocas senter).
Mekaniske forutsetninger
En viktig del av talefunksjonen er dannelsen av stemmen, som frembringes i strupehodet ved at luft fra de nedre luftveiene presses ut mellom stemmebåndene. Stemmebåndene settes i svingninger og det dannes en grunntone som er avhengig av stemmebåndenes spenningstilstand og lengde. Stemmens styrke er avhengig av lufttrykket.
Stemmens individuelle karakter er avhengig av overtoner som dels dannes i stemmebåndene, men som også er avhengig av de anatomiske forholdene i svelget, munnhulen og bihulene (se formant).
Språklydene dannes ved at stemmelydene påvirkes i munnhulen og svelget, såkalt artikulasjon. Tungens stilling og spenningstilstand kombinert med bruk av lepper og ganeseil er spesielt viktig når man skal artikulere lyder. Illustrerende er hvordan man artikulerer vokalene fra a til u. A ligger langt bak på tungen, u ligger fremme ved leppene, mens grunntonen som stemmebåndene produserer, er den samme for begge lydene. Konsonantene har i alminnelighet ingen grunntone, men dannes av leppene, tungen og den bløte ganen.
Nevrologiske forutsetninger
Stemmedannelsen styres fra hjernen og kontrollen med styrke og tonehøyde styres ved et fint samspill med hørselen. I hjernen er tale knyttet til to spesielle områder i den språkdominante hjernehalvdelen (talesentre). Et område i pannelappen (Brocas senter) og et område på grensen mellom tinninglappen og isselappen (Wernickes senter) er ansvarlig for at henholdsvis ord dannes og at man forstår ordene. De to områdene samarbeider nært, men har også et samarbeid med andre hjerneområder, spesielt de såkalte assosiasjonsområdene.
Når tale skal settes i gang, skapes det først et indre bilde eller en oppfatning i et assosiasjonsområde. Ved hjelp av nerveimpulser overføres signaler om dette innholdet til ordforståelsesområdet, der det riktige begrepet for det personen ønsker å si blir funnet frem. Deretter blir nerveimpulser som karakteriserer dette begrepet, sendt fremover til det området som danner selve ordet. Til slutt skapes det nerveimpulser i det fremre språkområdet som går til de delene av hjernen som aktiverer tungen og stemmebåndene og derigjennom danner ordene. Dette fine samspillet kan forstyrres på flere forskjellige måter (se afasi).
En språklig beskrivelse av tale skiller mellom ord (vokabular) og setningsoppbygging (grammatikk). Dette kan man lære hvis talesentrene og taleorganene er i orden.
Tale inneholder også et tredje element, prosodi, det vil si toneleie, trykk og rytme. Prosodien er grunnlaget for forskjellene i tonefall mellom dialekter, men man kan også benytte den bevisst til å poengtere eller dramatisere deler av talen. Ubevisst spiller prosodi ofte en stor rolle i situasjoner der en person har sterke følelser. Dette viser hvordan de delene av hjernen som har med emosjoner å gjøre, også påvirker talen. Denne påvirkningen av talens emosjonelle innhold kan også bli svekket ved skader, spesielt i den ikke-dominante hjernehalvdelen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.