munnhulen

I munnhulen kan vi skille mellom forgården (vestibulum oris), som er det spalteformede rommet mellom kjevenes tannfremspring/tennene og innsiden av kinn og lepper, og den egentlige munnhulen (cavum oris proprium). Når munnen er lukket, er hulrommet bare en ganske smal, spyttfylt spalte mellom tungen og ganen.

Munnhulens tak, som adskiller den fra nesehulen, utgjøres av den harde og den bløte ganen med ganeseilet, mens bunnen foran tungebeinet består av muskler (blant annet tungen) og bindevev.

Slimhinnen i munnhulen er et meget motstandsdyktig, flerlaget plateepitel som inneholder tallrike sanseorganer og frie nerveender som registrerer kulde-, varme-, trykk- og smertepåvirkninger. Også tungens slimhinne er ytterst følsom og inneholder dessuten smakssansens mottakerorganer. Spredt i bindevevet under slimhinnen finnes det en mengde små spyttkjertler som har betydning for spyttproduksjonen. Det er tre par store spyttkjertler som produserer spytt til munnhulen via større utførselsganger. En av disse kjertlene ligger under underkjeven (glandula submandibularis), en ligger under tungen (glandula sublingualis) og en foran øret (glandula parotis, ørespyttkjertelen).

Ørespyttkjertelen ligger like under huden og sender sin utførselsgang (ductus parotideus) skrått inn gjennom kinnets tyggemuskel (musculus masseter) til et punkt rett ut for de bakerste jekslene i overkjeven, der den munner ut i en liten forhøyning.

Både den mekaniske nedbrytningen og den kjemiske fordøyelsen av maten innledes i munnhulen. Maten findeles ved tyggingen og blandes med spyttet, som inneholder et enzym, spyttamylase, som spalter stivelse. Dessuten har munnhulens muskulære forming – spesielt sammen med leppene og tungen – stor betydning for den personlige evnen til artikulering.

• tennene
• fordøyelsen
• munnhulesykdommer