munnhulen

Munnhulen kan deles opp i forgården (vestibulum oris), som er det spalteformede rommet mellom kjevenes tannfremspring/tennene og innsiden av kinn og lepper, og den egentlige munnhulen (cavum oris proprium). Når munnen er lukket, er hulrommet bare en ganske smal, spyttfylt spalte mellom tungen og ganen.

Munnhulens tak, som atskiller den fra nesehulen, utgjøres av den harde og den bløte ganen med ganeseilet, mens bunnen foran tungebenet består av muskler (blant annet tungen) og bindevev.

Slimhinnen er et meget motstandsdyktig, flerlaget plateepitel som inneholder tallrike sanseorganer og frie nerveender som registrerer kulde-, varme-, trykk- og smertepåvirkninger. Også tungens slimhinne er ytterst følsom og inneholder dessuten smakssansens mottakerorganer. Spredt i bindevevet under slimhinnen finnes det en mengde små spyttkjertler som betyr mest med hensyn til spyttproduksjonen. Det er tre par store spyttkjertler som tømmer spytt til munnhulen via større utførselsganger. En av disse store kjertlene ligger under underkjeven (glandula submandibularis), en under tungen (glandula sublingualis) og en foran øret (glandula parotis, ørespyttkjertelen).

Ørespyttkjertelen ligger like under huden og sender sin utførselsgang skrått inn gjennom kinnets tyggemuskel (musculus masseter) til et punkt rett ut for de bakerste jekslene i overkjeven, der den munner ut i en liten forhøyning.

Både den mekaniske nedbrytningen og den kjemiske fordøyelsen av maten innledes i munnhulen. Maten findeles ved tyggingen og blandes med spyttet, som inneholder et enzym, spyttamylase, som spalter stivelse.

• tennene
• fordøyelsen
• munnhulesykdommer