Strupehodet er et rørformet organ i strupen som ligger fortil på halsen, litt nedenfor tungebenet. Innvendig er strupehodet formet nærmest som et timeglass, og danner forbindelsen mellom de øvre og nedre luftveiene. Strupehodets oppgave er å frembringe stemme, samt å stenge passasjen til de nedre luftveiene under svelging.

Strupehodet har en komplisert, brusket oppbygning og består av:

  • skjoldbrusken (cartilago thyreoidea)
  • ringbrusken (cartilago cricoidea)
  • de to pyramidebruskene (cartilagines arytenoideae)
  • epiglottis (strupelokket, cartilago epiglottica)

Strupehodebruskene holdes sammen med elastisk bindevev og små muskler som gjør at de enkelte delene kan beveges meget presist i forhold til hverandre. Musklene styres av impulser fra nervus vagus (10. hjernenerve) og grener fra denne (nervus laryngeus inferior). Nervene gir også sensibilitet til strupehodets ømfintlige slimhinne. Nedad er ringbrusken forbundet med luftrøret, oppad er skjoldbrusken forbundet med tungebenet.

Skjoldbrusken er den største og fremste enkeltdelen i strupehodet. Den består av hyalin (glassaktig) brusk som er formet som to plater omtrent vinkelrett på hverandre, nesten som baugen på et skip, slik at den dekker fronten og sidene i strupehodet. I vinkelen øverst er adamseplet, som er atskillig kraftigere utviklet hos mannen enn hos kvinnen; her har brusken et lite søkk i midten (incisura thyreoidea superior) som man kan kjenne under huden. Baktil har skjoldbrusken to par horn: ett par oppe som er forbundet med tungebenet, og ett par nede som har leddforbindelse med ringbrusken. Øvre kant av skjoldbrusken er forbundet med en bindevevsmembran til tungebenet. Fra øvre del av vinkelen mellom de to skjoldbruskplatene stikker det elastiske strupelokket (epiglottis) opp bak tungeroten.

Ringbrusken er formet som en signetring; den danner basis for de andre delene av strupehodet og ligger under og halvt innenfor skjoldbrusken. Den bakre, tykkere delen (lamina) har to leddflater som artikulerer med de to små pyramidebruskene. De er svært bevegelige og har hver to utspring: ett bakover som er feste for muskulatur, og ett fremover som er feste for stemmebåndet (ligamentum vocale), som på hver side består av et sterkt, elastisk ligament (bindevevsbånd) mellom fremre del av pyramidebrusken og innsiden av skjoldbrusken, hvor de ligger tett ved hverandre.

Stemmebåndene er kledd med slimhinne (flerlaget plateepitel, se epitel) som danner en fold (plica vocalis) på hver side. Ovenfor de «ekte» stemmebåndene ligger de tykkere og bløtere «falske» stemmebåndene (plicae vestibulares). Det elastiske, slimhinnekledde strupelokket er flatt og tungeformet, og er festet til innsiden av skjoldbrusken fortil, ovenfor de falske stemmebåndene.

Strupehodet er forsynt med flere små muskler, både på innsiden og på utsiden. De utvendige musklene forårsaker heving og senkning samt fiksering av strupehodet, mens de indre musklene er festet til pyramidebruskene og derfor bare knyttes til stemmebruken ved at de kontrollerer strammingen av stemmebåndene samt åpningen mellom dem, det vil si stemmespalten (rima glottidis).

Stemmespalten innsnevres av musklene musculus cricoarytenoideus lateralis (av klinikere ofte bare kalt «lateralis»), musculus arytenoideus transversus samt musculus vocalis. Stemmespalten utvides av musculus cricoarytenoideus posterior (ofte bare kalt «posticus»).

Slimhinnen er forbundet til bruskskjelettet i strupehodet med løst bindevev med en rekke slimproduserende kjertler. Spesielt er sidefoldene og de falske stemmebåndene rike på kjertler og meget ømfintlige. Når man svelger, blir strupehodet løftet opp og frem, samtidig som tungeroten skyves bakover og trykker strupelokket ned over inngangen til strupehodet (strupeporten, aditus laryngis), slik at denne lukkes, og man unngår å få mat og drikke ned i luftveiene.

Ved alminnelig respirasjon er stemmespalten åpen og stemmebåndene slappe. Når man skal si noe, tipper skjoldbrusken fremover og stemmebåndene strammes. Samtidig dreies pyramidebruskene innover, slik at stemmebåndene blir parallelle og stemmespalten (rima glottidis) innsnevres. Ved å fiksere strupehodet ved hjelp av den utvendige muskulaturen, og presse luft ut gjennom den smale spalten, setter man stemmebåndene i svingninger, med trykkbølger til luften over dem. Jo mer luft, desto kraftigere stemme.

Menn har større strupehode og dermed lengre stemmebånd enn kvinner. Hos menn kan stemmebåndene bli opptil 25 millimeter lange, mens hos kvinner kan de bli om lag 15 millimeter. Menn får derfor dypere stemme enn kvinner.

Hos barn er stemmebåndene bare ti til tolv millimeter lange, og stemmene deres er derfor høye og lyse. Lyden av stemmen kan forsterkes ved at brystveggen samtidig vibrerer, såkalt stemmefremitus. Stemmeskiftet inntrer når strupehodet vokser i puberteten. Med økende alder blir stemmen mer ensartet for begge kjønn. Spesielt dyp stemme hos kvinner kan være tegn på en hormonell forstyrrelse.

Det er talesenteret i hjernebarken som styrer den muskulaturen i strupehodet som regulerer bevegelsene som skaper ord og toner sammen med leppene, ganen og tungen, og ikke bare lyden.

Ved irritasjon av omgivelsene utløses hoste. Ved infeksjoner (laryngitt) eller ved allergiske reaksjoner vil slimhinnen lett kunne hovne opp og gjøre det vanskelig både å snakke og puste. Dette gjelder spesielt hos småbarn, hvor strupehodet er forholdsvis trangt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.