afrikansk sovesyke

Sykdommen starter ofte med et sår på stikkstedet hvor parasittene er deponert. Senere går parasittene over i blod og lymfe, og pasientene får allmensymptomer med feber, hodepine etc. Det kliniske bildet ved den østafrikanske formen er mer akutt og generelt mer alvorlig enn ved den vestafrikanske, hvor forløpet er langtrukkent og kan vare i månedsvis. Sluttstadiet ved ubehandlet infeksjon av begge former er nokså identisk infeksjon i hjernehinner og hjerne (meningoencefalitt). Pasientene vil i dette stadiet være komatøse, derav betegnelsen sovesyke.

Ubehandlet har sykdommen 100 % dødelighet. T. b. rhodesiense gir en akutt infeksjon som kan ende med døden i løpet av få uker, mens T. b. gambiense gir en kronisk infeksjon som pasienten kan gå med i måneder og år, før alvorlige symptomer opptrer.

Diagnosen stilles vanligvis ved å påvise parasitter i blod eller spinalvæske. Ved T. b. gambiense kan det være vanskelig å påvise parasitter i blod, særlig i sent stadium. Kan man stille diagnosen før parasittene er kommet over i spinalvæsken, vil behandlingen, som ofte er beheftet med alvorlige bivirkninger, være enklere. Ved T. b. gambience kan parasitter ofte påvises i aspirat fra lymfeknute i nakken. Aspirat fra beinmarg kan også noen ganger være en nyttig diagnostisk metode.

Suramin brukes vanligvis til behandling av tidlig stadium av T. b. rhodesience. Tidlig stadium av T.b. gambiense behandles oftest med pentamidin. Sent stadium av begge typene kan behandles med melarsoprol, men ved T. b. gambience brukes også eflornithine.

Afrikansk sovesyke forekommer i de fleste land mellom Sahara og Sør-Afrika, og 60 mill. mennesker ansees å leve i risikoområder. Hvor mange tilfeller man har av sykdommen, har man ingen pålitelig oversikt over, men det rapporteres ca. 40 000 tilfeller årlig. Det finnes ingen vaksine mot sykdommen, og ingen medikamenter man kan bruke som forebyggende medisin. For å unngå å bli smittet, er det derfor viktig å unngå stikk av tsetsefluer i områder hvor det er kjent at sovesyke forekommer.

Risikoen for å bli smittet ved opphold eller reiser i Afrika er erfaringsmessig liten. En kjenner til at en norsk kvinne pådrog seg sykdommen under opphold i Tanzania, og ble vellykket behandlet etter hjemkomst til Norge.