cerebrospinalvæske

Cerebrospinalvæske, 100–200 ml fargeløs, vannklar væske som fyller hjerneventriklene og ryggmargskanalen, i tillegg til rommet mellom de to hjernehinnene arachnoidea og pia mater. Hele sentralnervesystemet (hjernen og ryggmargen) er altså omgitt av cerebrospinalvæske.

Cerebrospinalvæsken består hovedsakelig av vann med små mengder sukker og salter i tillegg til spor av protein, og normalt inneholder den ingen eller bare meget få celler. Væsken skilles ut til hjerneventriklene fra et karførende bindevev (plexus chorioideus), og den suges opp igjen av venesystemet i den harde hjernehinnen (dura mater) slik at væsken stadig fornyes. På denne måten sirkulerer det hos voksne ca. 500 ml i døgnet. Cerebrospinalvæsken regulerer trykket i kraniet, den beskytter hjernevevet, og den har også avgjørende betydning for stoffskiftet og blodomløpet i hjernen.

Ved visse sykdommer i sentralnervesystemet (for eksempel ved subaraknoidalblødning) kan cerebrospinalvæsken være blodig.

Ved hjernehinnebetennelse (meningitt) kan cerebrospinalvæsken inneholde hvite blodceller i store mengder. Det kan også finnes bakterier i cerebrospinalvæsken, for eksempel meningokokker.

Ved noen sykdommer i sentralnervesystemet dannes det antistoffer, som en kan påvise ved elektroforese av cerebrospinalvæsken. Dette kan for eksempel være aktuelt ved multippel sklerose.

Prøve av cerebrospinalvæsken (lumbalpunksjon) kan derfor være et verdifullt diagnostisk hjelpemiddel. Samtidig med at man tar prøven, måler man også trykket, som normalt svarer til ca. 150 mm vann. Trykket kan imidlertid mangedobles ved betennelsestilstander og ved svulster og blødninger i hjernen og dens hinner. Slikt økt trykk kan ofte også påvises ved øyebunnsundersøkelse (oftalmoskopi), som bør gjøres før lumbalpunksjon. Ved spinalanestesi sprøytes det bedøvende stoffer inn i cerebrospinalvæsken som omgir ryggmargen. Ved spesielle røntgenundersøkelser sprøytes kontraststoff inn i cerebrospinalvæsken (se myelografi).