Aldersdepresjon, depresjon som opptrer for første gang i forbindelse med alderdommen, ofte på grunn av tap som er knyttet til alderdommens mange tildragelser, samtidig som det aldrende individ har mindre biologisk motstandskraft (tap av serotonin og noradrenalin) til å bearbeide sorg og tap. Depresjoner utvikles særlig ved svekket helse og funksjonsevne, tap av autonomi (må ta imot hjelp fra andre), tap av sosialt nettverk og tap av en nær pårørende. En spesiell form for aldersdepresjon opptrer trolig på grunn av redusert blodomsetning i hjernen ved høygradige forkalkninger i hjernens blodårer.

Aldersdepresjonen kan noen ganger ha en annen uttrykksform enn hva vi kjenner til i yngre år. Den gamle deprimerte pasienten klager lite. Han eller hun er oftere enn yngre deprimerte pasienter kjennetegnet ved manglende egenomsorg, initiativløshet og kraftløshet. Sykdomstilstanden er underdiagnostisert og underbehandlet, trolig fordi symptomene på depresjon forveksles med tegn til alderdomssvakhet generelt.

Prognosen er god dersom pasienten får adekvat hjelp. Hjelpen kan bestå av samtaler og i mange tilfeller også legemidler. Prognosen er dårlig dersom pasienten ikke tilbys behandling. Tilstanden kan bli kronisk, og det er også vist at pasienter med denne typen depresjon har en klart forhøyet dødelighetsrisiko, både på grunn av fare for selvmord og fordi den kroppslige helsetilstanden blir generelt svekket.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.