Aldersdepresjon er depresjon som opptrer for første gang i forbindelse med alderdommen. Den kan skyldes tap som er knyttet til alderdommen, samtidig som man med alderen har mindre biologisk motstandskraft til å bearbeide sorg og tap.
Depresjoner utvikles særlig ved svekket helse og funksjonsevne, der vedkommende må ta imot hjelp fra andre, mister sosialt nettverk og opplever tap av en nær pårørende. Aldersdepresjon opptrer spesielt hyppig hos eldre og gamle mennesker som har redusert blodomsetning i hjernen ved høygradige forkalkninger i hjernens blodårer, etter hjerneslag, ved Parkinsons sykdom og i forbindelse med hjernesykdommer som fører til demens.
Aldersdepresjon kan ha en annen uttrykksform enn depresjon hos yngre. Den gamle deprimerte pasienten klager lite over tristhet. Han eller hun er oftere enn yngre deprimerte pasienter kjennetegnet ved å ha manglende egenomsorg, være initiativløs og å føle seg kraftløs.
Sykdomstilstanden er underdiagnostisert og underbehandlet, trolig fordi symptomene på depresjon forveksles med tegn til generell aldring eller demens.
Utsiktene til bedring er gode hvis pasienten får behandling. Behandlingen kan bestå av samtaler eller psykoterapi. Den beste behandlingen er kognitiv psykoterapi alene eller i mer uttalte tilfeller kombinert med antidepressive legemidler.
Aldersdepresjon kan bli kronisk dersom den er utløst av en hjernesykdom, som for eksempel hjerneslag. Det er også vist at pasienter med denne typen depresjon har en klart forhøyet risiko for å dø. Dette skyldes både økt risiko for selvmord og fordi den kroppslige helsetilstanden generelt blir svekket dersom man har en kronisk depresjon i tillegg til andre sykdommer. Det er vist at personer som har kroniske depressive plager har en lavgradig betennelse i hjernen.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.