Vi har foreløpig ingen medisin som kan stoppe eller effektivt bremse sykdomsutviklingen, men en rekke forskjellige legemidler kan brukes til å bedre symptomene. Tilførsel av dopamin ville være en logisk behandling, men dopamin kan ikke passere fra kroppen og inn i hjernen. Derfor gis stoffet levodopa som kan gå gjennom blod-hjernebarrieren og som omdannes i hjernen til dopamin. Dette kan gi en effektiv symptomatisk lindring av symptomene. Men den økte dopaminmengden i hjernen kan medføre bivirkninger, blant annet hallusinasjoner. Det er derfor nødvendig med en nøye kontroll av behandlingen. Langvarig behandling med levodopa er også blitt satt i sammenheng med økt forekomst av svingninger i symptomene der pasienten flere ganger om dagen varierer fra å være stiv og ubevegelig (motorisk «off») til godt bevegelig («on») – ofte også overbevegelig med opptreden av ufrivillige bevegelser (dyskinesier).
En annen gruppe legemidler som benyttes, er dopaminagonister, som direkte aktiverer dopaminreseptorene i basalgangliene. Disse er ikke like effektive som levodopa, men har lengre virketid og gir derfor ikke samme tendens til motoriske svingninger. Men dopaminagonistene kan gi mer bivirkninger enn levodopa, og et spesielt problem er at en del pasienter kan få redusert impulskontroll (for eksempel i form av hyperseksualitet, økt pengebruk ved gambling og kjøpemani, eller spiseforstyrrelser). Derfor bør de brukes med en viss forsiktighet. Et annet behandlingsprinsipp er å øke mengden av dopamin og levodopa ved å hemme nedbrytingen av disse stoffene via enzymet MAO-B (monoaminoksidase-B) eller enzymet COMT (katekol-O-metyltransferase). Det har også kommet til flere andre legemidler som virker via andre mekanismer i hjernen, og som kan brukes som tilleggsbehandling. Tidligere ble sykdommen ofte behandlet med stoffer som hemmer acetylkolin (antikolinerge midler), men dette benyttes nå sjelden bortsett fra hos pasienter som har fått parkinsonisme på grunn av bruk av nevroleptika.
Pasienter med langtkommet Parkinsons sykdom som har alvorlige svingninger i behandlingseffekt og andre symptomer som ikke lar seg regulere ved vanlig medikamentell behandling, kan ha behov for avansert parkinsonbehandling med pumpe eller nevrokirurgi. Pumpebehandling går ut på å tilføre medisinene kontinuerlig gjennom hele dagen for å unngå motoriske svingninger. Dette kan gjøres med flytende levodopa (Duodopa) som pumpes rett inn i tarmen gjennom en slange som er operert gjennom bukveggen, inn i magesekken og videre ned i tynntarmen. Et annet alternativ er å pumpe dopaminagonisten apomorfin inn i underhuden, for eksempel på buken.
Nevrokirurgisk behandling ble lenge utført ved at man lagde små lesjoner i den fremre delen av thalamus ved hjelp av stereotaktisk kirurgi. Denne teknikken er nå erstattet av implantasjon av elektroder som stimulerer bestemte deler av basalgangliene, såkalt dyp hjernestimulering. Det vanligste er da å sette inn elektroder i nucleus subthalamicus, noe som har svært god effekt hos mange pasienter. Transplantasjon av hjerneceller som produserer dopamin har blitt forsøkt i andre land, men metoden er beheftet med en rekke problemer – også etisk siden det ble brukt celler fra aborterte fostre – og har ikke kommet i alminnelig bruk i noen del av verden.
Fysioterapi og selvtrening er av stor betydning, både for å sikre best mulig motorisk funksjon hos parkinsonpasientene, og for å forebygge fall hos pasienter med langtkommet sykdom.
Pasientorganisasjonen Norges Parkinsonforbund er et viktig forum for formidling av praktisk informasjon om det å leve med sykdommen.
Kommentarer (4)
skrev Bente Nising
svarte Thale Kristin Olsen
skrev Daniel Rosåsen
svarte Marianne L. Smebye
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.