Antiepileptika er legemidler som brukes for å forebygge og redusere epileptiske anfall. Epilepsi er ikke én sykdom men et symptom på en rekke forskjellige tilstander som har det til felles at de leder til plutselige, forbigående funksjonsforstyrrelser i hjernen. Disse vises ved at nervecellene i hjernen begynner å fyre signaler på en ukontrollert måte.

Legemiddelbehandling av epilepsi kan deles inn i:

-        Anfallsforebyggende behandling

-        Anfallskuperende behandling (behandling av et pågående anfall)

Her omtales anfallsforebyggende behandling, for behandling av et pågående anfall se krampestillende midler. Behandling med antiepileptika virker på symptomene, men påvirker ikke den underliggende årsaken til anfallene. Antiepileptikum velges etter epilepsi- og anfallstype (fokale eller generaliserte anfall) og etter individuelle, pasientrelaterte faktorer (for eksempel alder, kjønn, tidligere bivirkninger...).

Antiepileptika kan deles inn i tradisjonelle antiepileptika, som har vært i bruk lenge (for eksempel karbamazepin og fenytoin) og nyere antiepileptika (for eksempel lamotrigin og levetiracetam).

Antiepileptika forebygger epileptiske anfall i kraft av å dempe nervecellenes evne til å utløse eller videresende nerveimpulser (Figur). Dette gjør de ved å:

•        hemme åpningen av spenningsstyrte ionekanaler. Noen virker på såkalte Na+-kanaler og dermed innstrømning av Na+ i nervecellene (samme virkemåte som ved for eksempel fenytoin, karbamazepin, lamotrigin). Andre virker på spenningsstyrte Ca2+-kanaler (slik som gabapentin, pregabalin).

•        hemme effekten av signalstoffet glutamat, som bidrar til å øke impulstrafikken i nervesystemet (for eksempel felbamat, topiramat)

•        øke effekten av signalstoffet GABA. Denne økningen har en generelt hemmende effekt på aktiviteten til nerveceller. Når GABA bindes til GABA-reseptoren, åpnes kanaler som slipper Cl--ioner inn i cellen (for eksempel fenobarbital, topiramat)

 Noen antiepileptika virker på flere av de ovennevnte virkemåtene.

De ulike antiepileptika er ikke like egnet ved alle former for epilepsi. Riktig valg av et antiepileptikum og optimal dosering er kritisk for å kunne forebygge epileptiske anfall uten at hjernens normale funksjon forstyrres. Doseringen av antiepileptika tilpasses hver enkel pasient, vanligvis av en spesialist. Ved å trappe opp doseringen langsomt i begynnelsen av behandlingen kan man redusere eller unngå bivirkninger. Doseringen kontrolleres jevnlig ved måling av medisinkonsentrasjonen i blod, og det overordnede målet vil være å oppnå best mulig effekt med minst mulig bivirkninger.

Antiepileptika er en virkestoffgruppe som kan påvirke medisinmengden i blod av andre samtidig brukte medisiner. På den andre siden kan antiepileptika selv ha interaksjoner med andre legemidler eller naturpreparater.

Dette skyldes at de fleste antiepileptika metaboliseres i leveren. Noen av dem (for eksempel karbamazepin, fenobarbital, fenytoin) induserer (øker) leverens innhold av enzymer som metaboliserer legemidler (såkallte enzyminduserende antiepileptika). Denne økningen av enzymer fører til at andre samtidig brukte legemidler som omsettes gjennom de samme leverenzymene metaboliseres raskere. De får dermed kortere virketid i kroppen og redusert effekt. På den andre siden kan legemidler og naturpreparater hemme leverenzymene som metaboliserer antiepileptika, med en økt mengde antiepileptika i blodet og bivirkninger som resultat.

Det må derfor tas høyde for mulige interaksjonseffekter når man bruker antiepileptika sammen med andre legemidler. Man må også være oppmerksom på at også andre stoffer kan påvirke metaboliseringen av antiepileptika. For eksempel bør ikke grapefruktjuice eller johannesurtte kombineres med antiepileptika.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.