Dødshjelp, tiltak man kan treffe for å lette døden for en person eller for å fremme en lett, smertefri død. Man skiller gjerne mellom aktiv og passiv dødshjelp.

Se også artikkelen barmhjertighetsdrap som er skrevet fra et juridisk perspektiv.

Begrepet aktiv dødshjelp omfatter eutanasi, ikke-frivillig barmhjertighetsdrap og assistert selvmord.

Eutanasi betegner en handling der legen forkorter en pasients liv. Oftest gjøres det ved hjelp av en sprøyte med medikamenter.

Handlingen må være et resultat av utrykkelige og gjentatte anmodninger om hjelp til å dø, og pasienten må være klar, og må vite hva han ber om. Frivillighet er altså et kriterium for at en handling skal karakteriseres som eutanasi.

I Nederland blir eutanasi gitt til ca. 2,8 % av alle som dør (2010). I 2010 ble det også utført aktiv dødshjelp på 13 pasienter uten en eksplisitt pasientforespørsel, noe færre enn de foregående årene. 

Assistert selvmord er definert som en handling der en pasient får hjelp slik at han selv kan ta sitt eget liv. Oftes gjøres det ved at legen fremskaffer medikamenter. 

I Norge er eutanasi og assistert selvmord forbudt. I Belgia og Nederland er eutanasi, utført under visse betingelser, ikke lenger straffbart. I staten Oregon i USA er assistert selvmord lovlig, men ikke eutanasi.

I Norge har det imidlertid vært stor motstand mot en liberalisering av lovgivningen på dette feltet både blant leger og politikere, om enn ikke i befolkningen for øvrig. En undersøkelse blant leger fra 2003 tyder også på at eutanasi forekommer sjelden i Norge.

Eutanasi og aktiv dødshjelp må skilles fra såkalt «passiv dødshjelp» eller behandlingsbegrensning/-unnlatelse.

Behandlingsbegrensning betegner en beslutning om å ikke sette inn eller å trekke tilbake livsforlengende medisinsk behandling med den følge at pasienten ofte dør av sin grunnsykdom.

Det betyr ikke at all behandling trekkes tilbake. Lindrende behandling skal fortsatt gis. Et eksempel på dette er når man unnlater å gi penicillin til en svært syk pasient med lungebetennelse eller kobler fra pustemaskinen til en alvorlig syk pasient som ikke puster selv.

En viktig forutsetning for at en beslutning om å begrense behandlingen hos en døende pasient skal være etisk akseptabel er at behandlingen blir vurdert som lite nyttig; som noe som trekker ut dødsprosessen og kanskje også forlenger lidelse.

I Norge kan pasienter som er døende, med grunnlag i pasientrettighetsloven stoppe livsforlengende behandling.

Denne problematikken har blitt svært aktuell de siste tiårene, fordi medisinen i dag kan gjøre det mulig å opprettholde livet hos personer som overlatt til naturens gang, tidligere ville ha dødd.

Livstestamenter som skal gi pasienter en mulighet til å avstå fra livsforlengende behandling når de ikke selv er i stand til å tilkjennegi sin vilje, er gjort lovmessig forpliktende for helsevesenet i noen land.

Her i Norge har Landsforeningen Mitt Livstestament utarbeidet forslag til et slikt formular, der det nedtegnes under hvilke vilkår man ikke lenger ønsker behandling.

Fordi man vet at noen kan forandre mening, må livstestamentet fornyes med visse mellomrom. Ønsker om behandling ved livets slutt bør også deles med de nærmeste pårørende.

I Norge i motsetning til i Danmark, er et slikt testamente ikke juridisk bindende, men det kan være viktig å kjenne til den sykes ønsker for de som må foreta vanskelige beslutninger knyttet til behandlingsbegrensning.

Svært mange leger er motstandere av eutanasi fordi det bryter med legerollen og fordi man frykter en utglidning fra «retten til å dø» til «plikten til å dø for ikke å ligge andre til byrde».

Mennesker som lider skal hjelpes med god lindring, trøst og omsorg, ikke med å få bekreftet følelsen av verdiløshet ved at man tar livet av dem.

Tilhengere av en liberalisering av aktiv dødshjelp vil på den annen siden argumentere for at alle mennesker bør ha rett til å bestemme over eget liv og egen død. Ingen bør kunne tvinge et menneske til å leve, dersom det selv ikke lenger finner livet verdt å leve.

Et annet viktig argument for aktiv dødshjelp er plikten til å hindre lidelse. Dersom noen lider uutholdelig, bør det i barmhjertighetens navn være tillatt å gjøre slutt på lidelsen. Lidelse er uverdig, og det er kaldt og kynisk å la være å handle når man er i stand til det.

Dødshjelp har - kanskje med urette - vært ansett å være i strid med den hippokratiske legeed.

Holdningene til død og dødshjelp er under endring. Europarådet vedtok i 1976 en deklarasjon om de syke og døendes rettigheter. I den blir det fastslått at de har rett til å beholde sin personlige integritet og verdighet, til å bli fullstendig informert om sykdommen sin, dens behandling og forløp, til å få effektiv smertelindring og til å bli hjulpet til å forberede seg til å møte døden og la den komme naturlig, uten uønskede medisinske inngrep for å forlenge livet.

Et annet etisk viktig tema knyttet til behandling av døende er at smertebehandling i noen tilfeller kan forkorte livet, for eksempel ved at det påvirker pusten hos en alvorlig syk pasient. Dette må ikke forveksles med aktiv dødshjelp. Smertelindring kan forsvares etisk selv om det vil forkorte livet. Ved aktiv dødshjelp er motivet med handlingen å avslutte livet, når smertestillende settes er det for å lindre; døden kommer som en bivirkning man ikke ønsker.

Et spesielt felt er lindrende sedasjon til døende, der pasientens bevissthet svekkes med medikamenter i de tilfellene der annen lindrende behandling ikke har ført til lindring av pasientens plager. Det er i Norge utarbeidet retningslinjer for dette, som skal bidra til at behandlingen foregår under medisinsk og etisk trygge forhold.

Foreslå endring

Kommentarer

20. juli 2015 skrev Arve Kjell Uthaug

Eg viser til artikkelen om Dødshjelp der det m.a. står: "Selv om det ikke kan påvises at antallet mennesker som får utført eutanasi har økt i Nederland etter lovendringen, (...)."

Dette stemmer vel ikkje lenger. Som m.a. The Economist skriv i artikkelen "Final certainty" (27. juni-3. juli 2015): Det ser ut til å ha blitt færre tilfelle av dødshjelp i Nederland dei første åra etter at aktiv dødshjelp vart legalisert. Men dette har snudd. No har det vore ein tydeleg vekst i bruken av dødshjelp gjennom fleire år, tala har stige med omlag 15 prosent kvart år.

Bruken av aktiv dødshjelp har aldri vore så omfattande i Nederland som i 2013 (dvs. det siste året vi pr. i dag har tal for).

Venleg helsing
Arve Kjell Uthaug

20. juli 2015 skrev Arve Kjell Uthaug

Eg viser til artikkelen om Dødshjelp der det m.a. står: "Selv om det ikke kan påvises at antallet mennesker som får utført eutanasi har økt i Nederland etter lovendringen, (...)."

Dette stemmer vel ikkje lenger. Som m.a. The Economist skriv i artikkelen "Final certainty" (27. juni-3. juli 2015): Det ser ut til å ha blitt færre tilfelle av dødshjelp i Nederland dei første åra etter at aktiv dødshjelp vart legalisert. Men dette har snudd. No har det vore ein tydeleg vekst i bruken av dødshjelp gjennom fleire år, tala har stige med omlag 15 prosent kvart år.

Bruken av aktiv dødshjelp har aldri vore så omfattande i Nederland som i 2013 (dvs. det siste året vi pr. i dag har tal for).

Venleg helsing
Arve Kjell Uthaug

21. juli 2015 skrev Arve Kjell Uthaug

Den offisielle nederlandske statistikken, som viser ein kraftig vekst i bruken av dødshjelp dei siste fem åra, ligg her: https://www.euthanasiecommissie.nl/Images/Annual%20report%202013_tcm52-41743.pdf

Venleg helsing
Arve Kjell Uthaug

27. mai svarte Mari Paus

Hei! Takk for dine kommentarer, og beklager at de har blitt liggende ubesvarte. Vi har ingen fagansvarlig for dette området, og får dermed dessverre verken oppdatert artikkelen eller svart på dine spørsmål. Forhåpentligvis får vi på plass en fagansvarlig som kan arbeide videre med dette og oppdatere og forbedre artikkelen. Med vennlig hilsen Mari i redaksjonen.

31. mai skrev Arve Kjell Uthaug

Det er jo synd, særleg fordi påstanden om at bruken av dødshjelp etter legaliseringa i Nederland, ikkje er korrekt.

1. juni svarte Georg Kjøll

Hei Arve. Du har rett i at dette blir feil som det står, og jeg har fjernet det aktuelle avsnittet nå. "Skråplansargumentet" som ble nevnt der har dessuten behov for å bli forklart mer utfyllende, og mer aktuell data trengs for å belyse denne delen av artikkelen bedre. Det håper jeg vi kan komme tilbake til så snart vi har en fagansvarlig på plass på dette området!

Alt godt fra Georg

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.