Epifyseskive er en bruskskive mellom en knokkels skaft, også kalt diafyse, og dens leddende, også kalt epifyse, før voksen alder.

Under benutviklingen dannes de fleste knoklene av hyalin brusk. Skaftet dannes som en benmansjett, også kalt perichondral ossifikasjon, mens leddendene dannes av benkjerner inne i brusken, dette kalles også endochondral ossifikasjon. Mellom skaftet og leddenden forblir det en uforbenet bruskskive, som er det vi betegner epifyseskive. Nydannelse av ben skjer i grenseområdet mellom diafysebenet og bruskskiven. Bruskcellene legger seg på hverandre som søyler, svulmer opp og mineraliserer. Derved skyves leddendene fra hverandre, samtidig som stadig ny brusk dannes i grenseområdet mellom brusken og epifysebenet. Benet vokser i lengde, mens epifyseskiven derved beholder sin tykkelse. Denne prosessen styres av veksthormoner fra hypofysen i hjernen.

I 16–20-årsalderen opphører denne nydannelsen av brusk de fleste steder. Epifyseskiven forbenes og lengdeveksten avsluttes. Det siste som forbenes, er kragebenets mediale epifyseskiver, nærmere 25-30-årsalderen. For tidlig lukking av epifyseskivene fører til veksthemning, også kalt dyskondroplasi eller dysostose. Slike vekstsoner finnes i de fleste av kroppens knokler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.