nekrose

Prosessene som fører til nekrose, skader cellene irreversibelt slik at energiproduksjonen i cellene reduseres kritisk og cellemembranene ødelegges. Derved ødelegges cellenes indre miljø, proteinene denatureres, og kjemiske mediatorer lekker ut i vevet. Disse setter i gang en akutt betennelsesreaksjon der hvite blodceller (granulocytter) kommer til i vevet og fjerner de døde (nekrotiske) cellene og vevselementene.

I spesialisert vev vil det ødelagte og fjernede vevsområdet ofte til slutt bli erstattet av bindevev. Hjerteinfarkt er for eksempel nekrose i hjertemuskulatur på grunn av nedsatt eller manglende blodforsyning. Det døde området i hjertemuskulaturen vil bli erstattet av et fast arr av bindevev.

Det som i første rekke skiller nekrose fra apoptose, er reaksjonen i vevet rundt de døde cellene.

Apoptose er død av enkeltceller i et levende vev, uten ødeleggelse av cellemembranen, uten lekkasje av stoffer fra cellen ut i omgivende vev og uten igangsetting av en akutt betennelsesreaksjon. Apoptose er oftest en naturlig (fysiologisk) prosess, en integrert del i kroppens homeostase, en såkalt programmert celledød. Ved apoptose vil den døde cellen raskt fjernes ved at delene av den spises av naboceller. Det blir derfor en rask normalisering uten kollaps av vevsstrukturen.

Nekrose, derimot, er aldri fysiologisk og skyldes alltid en skadelig påvirkning. Den skadelige prosessen affiserer flere celler slik at det blir nekrose i større eller mindre, ofte sammenhengende områder, der den normale vevsstrukturen blir mer eller mindre ødelagt. Stoffene som lekker ut fra de ødelagte cellene, setter i gang en akutt betennelsesreaksjon som fjerner alt dødt og oftest resulterer i et arrområde i det affiserte vevet.

• celledød
• cellen
• inflammasjon