Hår. iStock. Begrenset gjenbruk

hår

Hår. Skjematisk tegning av hår.

Av /KF-arkiv ※.
Hårets utseende er i stor grad bestemt av gener. Krøller, farge og hvor tidlig det blir grått, er genetisk bestemt.
Frisyre
Av .

Artikkelstart

Hår er trådformede hudstrukturer som hovedsakelig består av en spesiell form for keratin som dannes ved celledeling og forhorning av cellene i den nedre del av hårsekken (hårfollikkelen). I prinsippet forekommer hår i alle områdene på huden, med unntak av håndflater og fotsåler.

Faktaboks

Også kjent som

latin pilus

Utvikling

Hårsekkene dannes i fosterlivet ved at overhudsceller vokser tappformet ned i huden og danner en sekkformet struktur. Etter fødselen dannes det ikke flere hårsekker. Hårsekken er bygd opp av et flerlaget epitel. Nederst i hårsekken er det en tappformet innbuktning av bindevevet. Denne innbuktningen kalles dermalpapillen eller hårpapillen. Det antas at hårfollikkelens vekst reguleres i dette området.

Håret vokser ved at cellene i nedre del av hårsekken deler seg og skyver de eldre cellene utover, samtidig som cellene gjennomgår en forhorningsprosess som fører til at de blir helt fylt av keratin og gjennomgår en programmert celledød. Den delen av håret som stikker opp av huden, er således et dødt materiale. Håret er bygd opp av keratinproteiner som er bundet sammen til en bestemt struktur ved hjelp av disulfidbindinger. Hver hårsekk er knyttet til en liten muskel (arrector pili) som ved sammentrekning får håret til å reise seg og gir huden preg av gåsehud.

Talgkjertlene har sin utførselsgang i øvre del av hårsekkene. Det fører til at talgen smører håret og kommer ut på huden gjennom hårsekkenes åpninger.

Man skiller mellom tre former for hår:

  • Lanugohår, som er betegnelsen på den pigmentfrie behåringen på fosteret
  • Vellushår (tilsvarer ullhår hos dyr) er tynne, korte og vanligvis pigmentfattige hår som dekker kroppsoverflaten frem til puberteten, med unntak av øyevipper (ciliae), øyebryn (superciliae) og hodehår (capilli)
  • Terminalhår er lange, forskjellig pigmenterte, og dannes som erstatning for vellushårene ved pubertetens produksjon av kjønnshormoner. Prosessen starter gjerne i armhulene som akselhår (hirci) og rundt de eksterne kjønnsorganene som kjønnshår (pubes). De kan også være kjønnsspesifikke, som hos menn med forekomst av skjegg (barbae) og eventuelt hår på bryst og mage. I hodebunnen er det normalt mellom 100 000 og 150 000 hår.

Hver hårsekk har et dynamisk vekstmønster som kan deles i tre faser: Den anagene fasen, vekstfasen, varer fra tre til åtte år, og veksten er vel én cm i måneden. Når vekstfasen avsluttes, inntrer en overgangsfase, den katagene fasen. I overgangsfasen nærmer bunnen av hårsekken seg hudens overflate, og den nedre delen av håret omdannes til en forhornet «klubbe». Veksten stopper. Deretter går hårsekken inn i en hvilefase, den telogene fasen, som varer i omtrent 100 dager. Deretter begynner en ny vekstfase. I løpet av telogenfasen vil det gamle håret falle ut.

Hos mennesket er hårfolliklenes faser asynkrone. Varigheten av de ulike fasene medfører at omtrent 90 prosent av hårfolliklene til enhver tid er i anagen fase, cirka én prosent er i katagen fase og cirka ti prosent er i telogen fase. Dette innebærer at det er normalt å miste mellom 30 og 100 hår i døgnet.

Med alderen og endringer i kroppens hormonproduksjon kan forekomsten av terminalhår endre karakter. De kan for eksempel reduseres eller forsvinne helt på ekstremitetene, og isteden dukke opp som nesehår (vibrissae), ørehår (tragi) eller (hos kvinner) rundt munnen og på haken.

Håravfall

Hos mange pattedyr er hårfolliklenes vekstfase delvis synkroniserte. Det fører til periodevise store håravfall, såkalte røyteperioder. Analogt til dette kan også hårsekkenes vekstfaser hos mennesker synkroniseres og medføre økt håravfall for en periode, såkalt telogent håravfall. Dette sees etter fødsler, men også etter store påkjenninger som skader, alvorlig sykdom og store operasjoner. Forklaringen er at celledelingen i en hårsekk som er i vekstfasen, er meget rask. Cellene er derfor sårbare for forskyvninger i kroppens likevekt. Hvis kroppen utsettes for store påkjenninger, kan vekstfasen avsluttes og hårfollikelen gå over i katagen fase. Dette kan skje samtidig i mange av hårfolliklene og føre til et håravfall som vil kulminere omtrent 100 dager senere.

Visse medisiner kan påvirke hårveksten. Mest dramatisk er det i noen behandlingsopplegg for kreft, der det blir gitt høye doser av cytostatica. Behandlingen fører til at celledelingen i hårsekken stopper så brått at håret brekker. Ofte faller alt håret av, såkalt total alopesi. Når behandlingen er avsluttet, vil håret igjen begynne å vokse.

Hårets vekst kan også påvirkes av underliggende sykdom. Alvorlige mangeltilstander som generell kalorimangel og proteinmangel, fører til tynt hår og håravfall. Spesifikk mangel på vitaminer, spesielt B-vitaminer, sink eller jern vil også kunne påvirke hårveksten, men det er sjelden at disse mangeltilstandene er årsaken til problemer med håret i Norge i dag. Forstyrrelser i stoffskiftet, som hypotyreose og hypertyreose, kan være årsaken til tynt hår og håravfall. Håravfallet kan være første symptom på sykdommen. Det kan derfor være aktuelt å undersøke stoffskiftet ved håravfall.

Det finnes tilstander der selve hårskaftet har redusert styrke slik at håret knekker eller fliser seg opp. Årsaken kan være genetiske feil som fører til svakheter i de proteinene som håret består av. Det finnes flere varianter av denne tilstanden, hvorav noen er del av genetisk betingede syndromer som innebefatter andre funksjonshemninger som nedsatt hørsel eller kognitiv funksjonsnedsettelse.

Behandling

Hodehåret har stor psykososial betydning for de fleste mennesker, og håravfall eller problemer med hårveksten vil ofte føre til store bekymringer for den det gjelder. Dette er bakgrunnen for at det er stor etterspørsel etter midler som kan stimulere hårveksten.

Minoxidil er et medikament som opprinnelig ble brukt mot høyt blodtrykk, men det har vist seg at dette medikamentet har en viss evne til å stimulere hårsekkene til bedre hårvekst. Det anvendes i noen grad ved mannlig type av skallethet, androgenetisk alopesi, men virkningen er beskjeden og vedvarer bare så lenge behandlingen pågår, og dessuten er behandlingen kostbar.

Finasterid er en type-II 5-alfa-reduktase(5aR)hemmer som reduserer omdannelsen av testosteron (T) til dihydrotestosteron (DHT) og har i flere år vært benyttet i behandling av godartet prostataforstørrelse. Menn med androgenetisk alopecia har forhøyede nivåer av DHT i områder av hodebunnen med hårtap. DHT bidrar til en forkortet vekstfase, miniatyrisering av hårfolliklene og færre antall synlige hår. Finasterid reduserer DHT i serum og hodebunn. Resultatet er en hemming og i noen grad reversering av håravfallet. Behandlingen kan utsette prosessen, men når behandlingen avsluttes, vil håravfallet etter hvert ta seg opp igjen.

Hårtransplantasjon er en metode som innebærer at hårsekker i nakken ved kirurgisk teknikk flyttes til skallede eller tynt behårede områder i fremre del av hodebunnen. Tidligere flyttet man grupper av hår, men dette førte til at etter hvert som resten av håret falt av, ble de transplanterte hårene stående igjen som spredte «busker», også kalt dukkehår, hvilket ikke er kosmetisk tilfredsstillende. Nå brukes derfor en teknikk der ett eller bare to–tre hår flyttes om gangen. Det gir bedre resultat, men er meget tidkrevende og kostbart.

Sterk hårvekst

For sterk hårvekst er også et problem for mange, særlig for kvinner. Problemet er sosiokulturelt betinget og kan medføre at også den hårveksten som er normal, oppfattes som problematisk. Oftest er tendens til rikelig hårvekst hos kvinner konstitusjonelt betinget. Det er betydelige etniske forskjeller. Kvinner fra Øst- og Sør-Europa har ofte ganske kraftig hårvekst både på legger og i ansikt, hvilket er helt normalt for kvinner som kommer fra disse områdene. Mannlig preget hårvekst hos kvinner (hirsutisme) kan imidlertid skyldes endringer i kjønnshormoner. Uønsket hårvekst kan fjernes på ulike måter.

Normale varianter

Grått hår skyldes delvis at pigmentcellene nederst i hårsekkene produserer mindre pigment, delvis at det gradvis oppstår luftblærer i margsubstansen på hvert hårstrå etter hvert som man blir eldre. Alder for når håret begynner å grånes, er genetisk betinget, og kan variere betydelig individuelt. Skjegget blir vanligvis tidligst grått, deretter håret i tinningene og senere på resten av hodet, men sist i øyenbrynene. At noen blir gråhåret «over natten» som følge av psykiske traumer, finnes det ikke bevis for.

Rødt hår – i mange fargevarianter og grader – skyldes økt forekomst av det røde fargepigmentet feomelanin, og mindre innhold av vanlig brunt/sort eumelanin. Rødhårete har derfor vanligvis lysere hud. Man regner med at 2-6 prosent av befolkningen i den nordlige og vestlige delen av Europa (høyest forekomst i Skottland og Irland) er rødhårete, sjeldnere i resten av verden.

Krøllet hår arves dominant, og er avhengig av formen på hårfollikkelen. Jo rundere follikkel, desto glattere hår – jo mer oval follikkelen er, desto mer krøllet blir håret. Dessuten har vinkelen som håret kommer til å danne med hudoverflaten betydning. Glatt hår kommer mer vinkelrett ut enn krøllet hår.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg