Hjernedød, permanent bortfall av alle hjernens funksjoner.

En sikker påvisning av hjernedød har blant annet avgjørende betydning ved transplantasjon av organer fra nylig avdøde pasienter til levende. De viktigste kjennetegnene på hjernedød er fullstendig bevisstløshet og bortfall av alle reaksjoner fra hjernenervene. Videre får man intet utslag ved elektroencefalografi (EEG). Ved innsprøyting av kontrastvæske kan man gjøre undersøkelser av hjernens blodforsyning.

Hjernen krever mye oksygen, og hjerneceller dør hurtigere enn kroppens øvrige celler ved oksygenmangel. Dette gjelder spesielt for overordnede hjerneceller. Det kan derfor hende at pasientene er bevisstløse og uten intellektuelle funksjoner, men at sentrene i hjernestammen er bevart. Pasientene er egentlig «hjernedøde», men de kan allikevel holdes i live i årevis. Slike tragiske tilfeller omtales av og til i media og reiser store moralske og juridiske spørsmål.

Det hender at pasienter kommer seg etter meget langvarig bevisstløshet, det vil si bevisstløshet som har vart til og med i månedsvis. Disse pasientene har ikke vært hjernedøde etter de kjennetegn som er beskrevet ovenfor; de overordnede sentrene er ikke blitt ødelagt. Bevisstløsheten skyldes i disse tilfellene skader av hjernestammens sentre. Ved alvorlige forgiftninger, spesielt de som fører til nedsatt kroppstemperatur (hypotermi), kan også de førstnevnte kjennetegn på hjernedød være til stede, men pasienten kan komme seg igjen uten at det påvises blivende skader.

Hjernedødproblemene er, som man vil se av det foregående, mangeartede. De er viktige i vanlig praktisk legearbeid ved skader og forgiftninger. De er viktige i forbindelse med transplantasjoner for at mottageren skal få et organ som har best mulig sjanse til å fungere. Organet må da ikke ha gjennomgått de «dødsforandringer» som skjer ganske fort i et lik. Det er derfor en selvfølge at man har sørget for forskrifter i denne forbindelse.

I 1980 ble det i Norge vedtatt forskrifter om dødsdefinisjon som baserer seg på hjernedød. Men loven sier intet om hvor lenge man skal holde liv i et menneske som i virkeligheten aldri kan få igjen sine bevisste funksjoner. Man holder i realiteten liv i et slags biologisk preparat, og dette betyr naturligvis en stor påkjenning for dem som står offeret nærmest. Det å holde livet i gang i et slikt tilfelle er kanskje legevitenskap, men det er ikke legekunst.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.