hjernedød

Hjernen krever mye oksygen, og hjerneceller dør hurtigere enn kroppens øvrige celler ved oksygenmangel. Dette gjelder spesielt for overordnede hjerneceller. Det kan derfor hende at pasientene er bevisstløse og uten intellektuelle funksjoner, men at sentrene i hjernestammen er bevart. Pasientene er egentlig «hjernedøde», men de kan allikevel holdes i live i årevis. Slike tragiske tilfeller omtales av og til i media og reiser store moralske og juridiske spørsmål.

Det hender at pasienter kommer seg etter langvarig bevisstløshet, det vil si bevisstløshet som har vart til og med i månedsvis. Disse pasientene har ikke vært hjernedøde etter de kjennetegn som er beskrevet ovenfor; de overordnede sentrene er ikke blitt ødelagt. Bevisstløsheten skyldes i disse tilfellene skader av hjernestammens sentre. Ved alvorlige forgiftninger, spesielt de som fører til nedsatt kroppstemperatur (hypotermi), kan også de førstnevnte kjennetegn på hjernedød være til stede, men pasienten kan komme seg igjen uten at det påvises blivende skader.

I 1980 ble det i Norge vedtatt forskrifter om dødsdefinisjon som baserer seg på hjernedød. Men loven sier intet om hvor lenge man skal holde liv i et menneske som i virkeligheten aldri kan få igjen sine bevisste funksjoner. I Norge avslutter vi aktiv behandling når personer er erklært hjernedøde, det vil si at vi ikke holder personer som er hjernedøde kunstig i live. Dette praktiseres annerledes i andre land.

I 2016 kom Helsedirektoratet med en forskrift om dødsdefinisjonen ved donasjon av organer, celler og vev. Denne forskriften definerte diagnosen død slik: «En person er død når det foreligger sikre tegn på total ødeleggelse av hjernen med et komplett og irreversibelt opphør av alle funksjoner i storehjerne, lillehjerne og hjernestamme».

• død
• hjernen
• transplantasjon
• transplantasjon – lovgivning