krybbedød

Krybbedød, sudden infant death syndrome, SIDS, plutselig uventet spedbarnsdød, foreligger når et antatt friskt spedbarn dør plutselig og uventet uten at man ved obduksjon kan påvise en adekvat dødsårsak.

I 1989 var forekomsten av krybbedød i Norge på en topp på rundt 2,5 tilfeller per 1000 levendefødte barn. Dette var den høyeste insidens i Norden. Siden har insidensen falt dramatisk og er nå på samme nivå i alle de nordiske land: om lag ett av 2000 levendefødte barn dør i krybbedød.

Registrering i Hordaland i 1989 viste at 90 % av alle som døde i krybbedød, ble funnet på magen. Denne observasjonen førte til at man fra 1990 sterkt frarådet mageleie, og disse anbefalingene ble raskt fulgt opp i hele landet. I Danmark startet nedgangen i krybbedød i 1991 og i Sverige i 1992, i begge land etter at tilsvarende anbefaling ble gitt. Sideleie medfører også en større risiko enn ryggleie, muligens fordi stillingen er ustabil og barna derved kan rulle over på magen.

Andre faktorer som kan påvirke hyppigheten av krybbedød, er lav fødselsvekt og/eller for tidlig fødsel. Gutter er mer utsatt enn jenter, tvillinger er mer utsatt enn barn fra svangerskap med bare ett foster, og søsken av krybbedøde barn er mer utsatt enn andre barn. Det at mor røyker under svangerskapet, øker også risikoen. Studier av et barn som er død i krybbedød, tyder også på at barnet har vært utsatt for noe surstoffmangel i tiden før dødsfallet.

Det er viktig at familien som opplever å miste et barn i krybbedød, får en adekvat oppfølging. Av denne grunn er det i Norge en rutine at det døde spedbarnet blir innlagt på nærmeste barneavdeling for at man kan få gjort de nødvendige undersøkelser og fastsatt diagnose slik at familien kan få startet adekvat sorgarbeid. Landsforeningen uventet barnedød (tidligere Landsforeningen til støtte ved krybbedød) gjør en betydelig innsats, både overfor de familier som rammes, og ved å stimulere til forskning.