multippel kjemisk hypersensitivitet

Multippel kjemisk hypersensitivitet, tilstand preget av uttalte subjektive symptomer i forbindelse med at en person utsettes for små mengder kjemiske stoffer som normalt tåles av andre, og som vedkommende selv tidligere har tålt godt. Multippel kjemisk hypersensitivitet er ingen medisinsk akseptert diagnose, men betegner et kompleks av organsymptomer som pasienten tilskriver skade på grunn av innånding av kjemiske stoffer enten som følge av akutt forgiftning eller som følge av lengre tids påvirkning.

Multippel kjemisk hypersensitivitet som begrep ble opprinnelig innført i 1987 som betegnelse for den yrkesmedisinske delen av en gruppe fenomener som betegnes som miljøsykdommer eller miljøintoleranse (environmental illnesses), men avgrensningen er senere utvannet.

Miljøsykdommer synes å ha foreligget i årrekker under forskjellige navn. Av enkelte er disse sykdommene betegnet som «motesykdommer», fordi navnene er populære i en avgrenset tidsperiode for deretter å erstattes av andre betegnelser.

Klassisk allergi kan påvises i enkeltstående tilfeller, men forklarer ikke hele symptombildet, der psykologiske faktorer ofte medvirker. Pasienten har ofte en sterk og urokkelig overbevisning om hva som er årsaken, men denne kan sjelden bekreftes ved medisinsk utredning.

Nær beslektet med multippel kjemisk hypersensitivitet er diagnoser som amalgamforgiftning (amalgamisme) og andre omdiskuterte diagnoser som ved uklare tilstander dominert av symptomer uten medisinsk påvist sykdom ofte stilles av leger innen klinisk økologi og alternativ medisin. Den bakenforliggende filosofi er et helhetlig syn på mennesket der hypotesen er at organismens immunsystem gradvis overbelastes av summen av alle de forurensninger man får i seg fra luft og mat, sammen med dagliglivets belastninger. Det opptrer regelmessig først en tilvenning, toleranse, for stoffer som jevnlig tas inn, og en intoleranse maskeres, men når personen er borte fra eksponeringen i en tid, vil ny eksponering for stoffet utløse symptomer. Symptomene skal da etter denne læren også kunne utløses i testsituasjon ved at man sprøyter inn økende konsentrasjon av sterkt fortynnet kjemisk stoff under huden (som ved tradisjonell allergitesting) inntil det kommer lokalreaksjon, og pasienten får da også sine generelle symptomer, men ved neste lavere dose forsvinner symptomene igjen (på/av-fenomenet). Dette forutsetter at toleransen er opphevet ved at eksponering unngås over en til flere uker ved opphold i et helt forurensningsfritt miljø. Disse forklaringsmodellene er ikke medisinsk akseptert eller dokumentert.

En hypotese er at tilstanden kan skyldes en feilkobling mellom luktenerven (nervus olfactorius) og de nærliggende områder i hjernen som har med adferd og psykosomatiske symptomer å gjøre (det limbiske system), men dette gjenstår å vise.

Medisinsk sett ansees multippel kjemisk hypersensitivitet for tiden som en overveiende psykosomatisk lidelse med somatisering oppstått ved mekanismer som attribuering (tilskriving) av plagsomme uavklarte symptomer til en faktor i omgivelsene utenfor en selv. Andre forklaringer kan være psykologisk betinget reaksjon på luktende stoffer og matvarer, men man må ikke overse en mulig manglende diagnostisering av andre sykdommer som skjult depresjon, fobier, angst eller en oversett årsak til ekte allergisk reaksjon.

Hypotesen at multippel kjemisk hypersensitivitet skyldes immunologiske forhold, må foreløpig ansees som utilstrekkelig dokumentert. Forskere har funnet flere likhetstrekk i personligheten hos personer med f.eks. amalgamisme, el-overfølsomhet, fibromyalgi, multippel kjemisk overfølsomhet og kronisk tretthetssyndrom.

Felles symptomer er en uttalt asteni (rask tretthet) og forskjellige organsymptomer (somatisering) som knyttes til en eksponering i pasientens miljø av f.eks. amalgam, tilsetningsstoffer og konserveringsmidler, klor, løsemidler, formaldehyd, vannbasert maling, lukt fra spaltningsprodukter under gulvbelegg.

Symptomene kommer tilbake ved samme eksponering hver gang, selv ved lave nivåer som andre ikke merker. De starter gjerne i spesielle miljøer (inneklimasyke) eller ved emosjonelt belastende luktende kjemiske påvirkninger (uhell med giftige stoffer, branngasser, bekjempningsmidler). Typisk er også symptomer i stadig flere organsystemer og at antallet luktende stoffer som utløser plagene, kan øke etter hvert som tiden går.

I kontrast til de subjektivt opplevde og ikke sjelden invalidiserende symptomer med hurtig tretthet, slapphet, hukommelsessvikt, konsentrasjonsvansker, muskel- og leddsmerter m.m., kan man ikke påvise objektive tegn til sykdom med tilgjengelige medisinske tester.

En grundig medisinsk utredning er nødvendig for å påvise eventuelle allergier, stoffskiftelidelser eller psykiske tilstander som kan behandles. Innenfor alternativ medisin og klinisk økologi foretar man utredning med utprøving av mulige stoffer som kan gi reaksjon, og denne er særdeles langvarig og kostbar. Immunologiske prøver viser som regel usikre funn som kan tilskrives tilfeldig sammentreff mer enn årsakssammenheng, og ingen påvisbar immunologisk skade er hittil dokumentert knyttet

Prinsippet for behandling er å unngå eksponering over lengre tid, for deretter forsiktig å innføre små mengder av stoffet i miljøet igjen inntil toleransen bedres.

Kognitiv behandling i grupper hos psykolog har hjulpet enkelte til å få en levelig tilværelse, ellers kan de ofte bli sosialt isolert og kun sentrert om forhold som de må unngå for ikke å få symptomer.

En rekke pasienter tas under varierende alternativ behandling, men effekten av disse behandlingene er ikke medisinsk dokumentert.

De immunologiske forhold som hevdes å foreligge, er foreløpig ikke entydige, og funn fra én undersøkelse er sjelden reprodusert av andre forskere, men forskning pågår i håp om å finne en biokjemisk forklaring.

Tilstanden godkjennes ikke som yrkessykdom, selv om det som pasienten mener er årsaken, foreligger i arbeidsmiljøet. Symptomene kan imidlertid like gjerne oppstå i boligen. Tilsvarende symptomer med ekstrem følsomhet for lukt av løsemidler foreligger ikke sjelden hos personer som henvises til arbeidsmedisinsk utredning for løsemiddelskade, og ved såkalt inneklimasyke som har startet i forbindelse med oppussing av bolig eller kontorer med vannbasert (løsemiddelfattig) maling eller behandling med visse insektmidler inne.