Somatiseringslidelse, kronisk og invalidiserende psykosomatisk (somatoform) lidelse (ICD-10 F45.0) kjennetegnet ved kroniske legemlige symptomer fra en rekke organsystemer, uten sikker medisinsk-biologisk forklaring. Skilles fra enkel somatiseringslidelse (F45.1) hvor personen kun presenterer et begrenset antall legemlige symptomer.

Livstidsprevalens er 0,5–1 %. Seks av ti vil i løpet av et halvt år ha hatt kontakt med helsevesenet.

Familie- og adopsjonsstudier tyder på at lidelsen har et arvemessig grunnlag, men psykososiale forhold er sentrale for symptomutvikling og funksjonssvikt. Tidlig traumatisering (seksuelle overgrep, mishandling) kan føre til en somatiseringslidelse i voksen alder. Omkring én av fem med somatiseringslidelse har begrensede intellektuelle ressurser som disponerer for utvikling av somatiseringslidelse.

Ukarakteristiske symptomer som muskelkramper, menstruasjonsplager, depresjon og hodepine er ofte debutsymptomer. Etter hvert tilkommer en rekke andre symptomer, for eksempel hukommelsestap, svelgevansker, problemer med førlighet, muskel- og skjelettsmerter samt pustevansker. Symptomene er kroniske og variable, og de varierer i styrke fra periode til periode. Pasienten søker lege for ulike plager fra gang til gang. Beroligelse på grunnlag av manglende medisinske funn hjelper ikke. Pasientene er som regel krevende og ber ofte om medikamentell eller kirurgisk hjelp for sine symptomer. Noen kan også bli utsatt for gjentatte kirurgiske inngrep uten at det medfører bedring, men derimot øker risiko for komplikasjoner og etter hvert også iatrogene medisinske problemer (for eksempel subileus sekundært til operasjonsinduserte adheranser).

Intet symptom er i seg selv diagnostisk. Det karakteristiske er de multiple symptomene som legen ikke finner en entydig biologisk sykdomsforklaring til. Samtidige psykiatriske tilleggsproblemer er vanlig, spesielt personlighetsforstyrrelser, depresjoner og angstlidelser. Overforbruk, eventuelt misbruk, av medikamenter (spesielt såkalte B-preparater av typen benzodiazepiner og smertestillende medikamenter) er hyppig.

Behandlingen tar primært sikte på å endre pasientens symptomfokuserte atferd. Faste, regelmessige legetimer uavhengig av symptomnivået til enhver tid er sentralt. Bearbeiding av eventuelle traumer og psykososial støtte kan være nødvendig. Hvis det foreligger samtidige veldefinerte psykiatriske lidelser, for eksempel depresjon, behandles disse lidelsene på vanlig måte, det vil si slik de behandles når de ikke inngår som del av en somatiseringslidelse. Enkelte med normale intellektuelle ressurser kan dra nytte av spesifikk psykoterapi (kognitiv atferdsterapi).

Hos de fleste vedvarer kroniske uforklarlige legemlige symptomer med periodevis funksjonssvikt. Der det foreligger samtidig personlighetsforstyrrelse og overforbruk av analgetika og angstdempende medikamenter, er funksjonssvikten størst, og de fleste av disse pasientene utvikler varig ervervsmessig uførhet.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.