allergi

Det er vanskelig å tallfeste forekomsten av allergiske lidelser i befolkningen. Alle alvorlighetsgrader forekommer, fra knapt merkbare symptomer til alvorlig kronisk sykdom eller dramatiske akutte reaksjoner (anafylaktisk sjokk). Anslagsvis har 10 prosent av alle voksne og i overkant av 20 prosent av barn allergi. Allergier kan i noen grad både oppstå og forsvinne i løpet av livet, og det sies at omtrent fire av ti mennesker opplever å ha allergisymptomer i løpet av livet. Tallene vil være høyere dersom alle grader av kontakteksemer medregnes.

Den klassiske allergiske reaksjonen skyldes at et allergen, for eksempel bjørkepollen, reagerer med antistoffer av typen IgE, som i utgangspunktet er en naturlig del av kroppens forsvarssystem.

IgE har evne til å feste seg på overflaten av blant annet mastceller og basofile granulocytter. Mastcellene finnes blant annet i huden, neseslimhinnen og bronkialslimhinnen i luftveiene. Når IgE-antistoffet på overflaten av disse celletypene kjenner igjen en «inntrenger», som det nevnte pollenkornet, vil dette allergenet bindes til antistoffets fangarmer, som så sørger for at det frigjøres betennelsesfremmende stoffer fra mastcellene. Histamin er det mest kjente av de stoffene som frigjøres.

Evnen til å produsere store mengder IgE-antistoff er genetisk betinget, men den arvelige disposisjonen vil påvirkes av en rekke faktorer i fosterlivet, gjennom oppvekstårene og inn i voksen alder. Slike faktorer kan være en mulig allergibeskyttende effekt av amming, grad av kontakt med ulike allergener og infeksjoner. Hvilke bakterier man har i tarmen og på huden synes å ha betydning, og dette påvirkes igjen av miljø og kosthold.

Når de betennelsesfremmende stoffene slipper ut i vevet, vil blodkar i det aktuelle området utvides, det vil sive ut væske fra blodårene, og andre typer betennelsesceller vil tiltrekkes. De forandringene som oppstår i vevet, kan den allergiske personen registrere som for eksempel tett nese på grunn av hevelse i neseslimhinnen og rennende nese på grunn av økt sekretproduksjon. Forandringene kan dessuten registreres som kløe og nysing.

En stor del av IgE-allergiene skyldes allergener som finnes i luften, og som vi dermed inhalerer. I tillegg til symptomer fra nesen, kan inhalasjonsallergenene gi symptomer fra luftveiene (bronkiene) i form av hoste og astma. De kan også gi symptomer fra øynene med rødhet og kløe.

Eksempler på allergenkilder i luften er husstøvmidd, dyrehår, pollen fra trær (særlig or, hassel og bjørk), gress og burot, i tillegg til muggsopper. Tidspunktet for når symptomene opptrer, kan gi en pekepinn om hvilke allergener som er aktuelle. Husstøvmidd-, dyrehårs- og muggsoppallergier kan gi symptomer hele året, mens pollenallergiene er sesongbetonte med trepollenallergi om våren, gresspollenallergi om sommeren og burotallergi på sensommeren/høsten. Det sesongbetonte ved pollenallergiene kan variere noe avhengig av hvor i landet en befinner seg.

Kontaktallergier opptrer ved hud- eller slimhinnekontakt med allergenet. De kan være av to hovedtyper:

• Kontakturticaria, som er en IgE-allergi
• Allergisk kontakteksem

Allergisk kontakteksem er i hovedsak ikke arvelig betinget, og avhenger helt av hvor mye huden utsettes for allergenet (eksponering) og hudens tilstand ved eksponeringen. Huden vil være mer mottakelig dersom den er tynn, sår eller oppbløtt. Allergisk kontakteksem kan derfor ramme alle.

Allergenene ved kontakteksem er vanligvis lavmolekylære stoffer. Dette kan være metaller som nikkel og krom, menneskelagde kjemikalier og naturlige kjemiske stoffer i planter. Allergisk kontakteksem skyldes ikke IgE, men at spesielle lymfocytter, T-celler, er blitt sensibilisert. T-cellene reagerer da med å starte en betennelsesreaksjon når de kjenner igjen det aktuelle allergenet.

Pasientens opplysninger er av stor betydning for at en skal kunne stille en allergidiagnose. I tillegg benytter man hudtester som prikktest, intrakutantest og lappetest, der en påfører de mistenkte allergenene i eller på huden. Dersom en er allergisk mot allergenet, oppstår det da en lokal betennelsesreaksjon. Allergier kan også diagnostiseres ved at en påviser spesifikke IgE-antistoffer i en blodprøve fra pasienten.

I tillegg kan man dokumentere at en person er allergisk ved at man eksponerer vedkommende for det aktuelle allergenet, for eksempel ved inhalasjon av et pollenekstrakt eller inntak av en matvare (provokasjonstest). Provokasjonstest er ressurskrevende og brukes sjelden, men oftest ved mistanke om matallergi.

Den beste formen for behandling av allergiske lidelser er å redusere allergenmengden man utsettes for så mye som mulig. Denne behandlingen lar seg lett gjennomføre for en skalldyrallergiker for eksempel, men den er vanskeligere for en pollenallergiker.

Det finnes flere medikamenter som demper symptomene på allergi. Antihistaminer blokkerer virkningen av histamin. Glukokortikoider (kortisonlignende stoffer) har også en meget god effekt ved allergiske lidelser. Disse preparatene kan enten brukes lokalt, som nesespray eller inhalasjonsmedisin, eller de kan tas i tablett- eller sprøyteform. En skal imidlertid på grunn av bivirkningene være varsom med bruk av glukokortikoider, både tabletter og særlig sprøyter. «Vaksinering» (hyposensibilisering) mot spesifikke allergener benyttes også i en del tilfeller, særlig ved alvorlig insektallergi og til dels ved pollenallergi, og det skjer en rask utvikling av denne metoden.

Systemiske allergireaksjoner som fører til anafylaktisk sjokk krever rask behandling med adrenalin.

Uttrykket allergi ble introdusert av østerrikeren Clemens von Pirquet (1874–1929) og opprinnelig brukt som betegnelse på de forsvarsreaksjoner (immunitetsreaksjoner) som inntreffer når organismen kommer i kontakt med kroppsfremmede stoffer ved for eksempel infeksjonssmitte eller vaksinasjon. Nå brukes uttrykket bare om overømfintlighetsreaksjoner, men i folkelig tale om all slags overømfintlighet.

• anafylaktisk sjokk
• histamin
• matvareintoleranse

• Pollenvarsel fra Astma- og Allergiforbundet