Brannskade, oppstår når huden, slimhinnene og/eller dypereliggende vev blir utsatt for sterk varme eller stråling som fører til celleskade og celledød. Brannskader deles inn i første-, annen- og tredjegradsforbrenning, avhengig av skadens dybde.
En vanlig årsak til lette brannskader er solforbrenning. Denne forbrenningen forårsaker smerter og hevelse, men den fører sjelden til skader som trenger medisinsk behandling. Vanlige årsaker til alvorligere brannskader er varme væsker (som kokende vann eller varm olje), ild (brann, bål, eksplosjoner) eller elektrisk strøm.
I forbindelse med elektriske brannskader, inkludert lynnedslag, kan skaden av hudoverflaten være ubetydelig sammenlignet med de store indre skadene. Disse oppstår som en følge av den varmeutviklingen som finner sted når strøm med høy spenning passerer gjennom vevene. De indre skadene er som oftest lokalisert til muskler, nerver og blodkar.
Brannskader som oppstår ved ytre varmepåvirkning, klassifiseres vanligvis som første-, annen- eller tredjegradsforbrenning. Førstegradsforbrenning gjør huden rød, hoven (ødematøs) og smertefull. Annengradsforbrenning fører i tillegg til at overhuden løsner, at hudflatene væsker og at det oppstår væskefylte hudblærer. Tredjegradsforbrenning gir fast, læraktig hud (med farge alt etter skademekanismen) der følelsen er opphevet.
En kan lettest estimere størrelsen på brannskadene etter den såkalte 9 prosent-regelen (se figur): Hodet og halsen utgjør omkring 9 prosent av kroppens overflate, en arm utgjør 9 prosent, ett bein 2 × 9 prosent, kroppens forflate 2 × 9 prosent, og kroppens bakflate 2 × 9 prosent. Denne regelen er brukbar for voksne, men fungerer dårligere for barn, der hodet utgjør en vesentlig større del av kroppsoverflaten enn hos voksne. Ved flekkvis forbrenning kan pasientens håndflatestørrelse være til hjelp, siden håndflaten representerer cirka 1 prosent av kroppsoverflaten.
Fra brannskadet vev blir det frigjort signalstoffer som utløser en betennelsesreaksjon. Denne betennelsesreaksjonen gjør at de små blodkarene blir mer gjennomtrengelige for væske og proteiner, slik at en økt mengde væske siver ut fra blodbanen og danner ødem i vevene.
Ved mindre brannskader er betennelsesreaksjonen først og fremst lokalisert til det forbrente området og det vevet som ligger nærmest dette området. Ved større brannskader vil betennelsesreaksjonen påvirke hele organismen, slik at det dannes ødem også i områder av kroppen som ikke er forbrent.
Behandlingen av brannskader består i første omgang i at man kjøler ned det området som er forbrent. Kjølingen vil også ha en umiddelbar smertestillende effekt. Kjøling bør gjøres umiddelbart og pågå i minst 20 minutter med kaldt eller lunkent vann. Vannet skal ikke være iskaldt. En studie fra 2019 viste at nedkjøling med 16 graders vanntemperatur i 20 minutter reduserte dybden på brannskaden. Hos småbarn må man være observant på muligheten for fall i kroppstemperatur som kan følge av for ivrig nedkjøling.
Mindre brannskader (under 15 prosent med annengrads- eller under 2 prosent med tredjegradsforbrenning) trenger vanligvis ikke sykehusbehandling. Middels store skader (15–30 prosent med annengrads- eller 2–10 prosent med tredjegradsforbrenning) skal behandles på sykehus.
Små skader trenger oftest ikke annen behandling enn avkjøling. Større skader kan kreve avansert sårbehandling. Hos småbarn kan det være nødvendig at slik sårbehandlingen gjøres i narkose .
Brannskader av større omfang regnes som livstruende. Ved forbrenning av 50 prosent av kroppsoverflaten er dødeligheten cirka 50 prosent, og atskillig høyere hos personer over 60 år. Ved 70 prosent forbrenning er dødeligheten 80–90 prosent, selv om pasienten legges inn på spesialavdeling. I Norge blir rundt 700 brannskadede pasienter lagt inn på sykehus hvert år. Avhengig av omfang og type brannskade vil alvorlige tilfeller behandles på Brannskadeavdelingen ved Haukeland universitetssjukehus i Bergen, som har nasjonal funksjon for dette.
I tillegg til sårflater som væsker, og økt fordamping fra disse flatene, fører betennelsesreaksjonen i organismen til at væsketapet fra blodbanen kan bli så stort at pasienten blir hypovolemisk og kan gå i sirkulasjonssvikt, dersom vedkommende ikke får tilført væske intravenøst. Når større mengder muskelvev blir ødelagt, frigjøres det mye myoglobin. Dette myoglobinet kan gå over i blodet og gi nyreskade.
For at man skal unngå hypovolemi, må pasienter som har middels store og store brannskader, gis intravenøs væske så snart som mulig etter skaden. Væskebehovet det første døgnet kan grovt beregnes ved hjelp av den såkalte Parkland-formelen: 4 milliliter væske × forbrent kroppsoverflate i prosent av total kroppsoverflate × pasientens vekt. Halvparten av væsken (vanligvis Ringer-acetat) gis i løpet av de første åtte timene etter skaden. Tilførsel av andre væsker (som albumin og andre kolloider) begynner 12–24 timer etter skaden. En kan overvåke effekten av væskebehandlingen først og fremst ved å måle pasientens urinmengde og hemoglobinkonsentrasjonen i blodet.
Hvis dype brannskader hindrer respirasjon eller sirkulasjon, legger man avlastende snitt gjennom forbrente områder. Videre behandling består i at en fjerner ødelagt hud og annet vev. Det kan i tillegg være aktuelt med hudtransplantasjoner.
Store medisinske leksikon
Kommentarer (3)
skrev Katharina Vestre
Stusset litt da jeg leste følgende "Avkjøling som varer lengre enn noen få minutter, har sannsynligvis ingen effekt." Hva er kilden på dette?
Alle kilder jeg har oppsøkt, samt Legevakten i Oslo, anbefaler minimum 20 minutter avkjøling:
NHI.no:
"Aktiv nedkjøling fjerner varme og hindrer utvidelse av brannskaden. Nedkjøling er effektivt hvis det utføres innen en til tre timer etter skaden. Skylling med rennende, lunkent vann (15°C) bør pågå i minst 20 minutter, bruk for eksempel dusjen"
Tilsvarende anbefaling på helsenorge.no, Røde kors førstehjelp, Legevakthåndboken, m.m.
svarte Guro Djupvik
Hei, Katharina.
Takk for godt innspill! Vi skal se på dette og eventuelt endre teksten.
Vennlig hilsen Guro i redaksjonen
skrev Trond Nordseth
Takk for godt innspill. Teksten har nå blitt oppdatert i henhold til nyeste retningslinjer i "First Aid" fra European Resuscitation Council (https://doi.org/10.1016/j.resuscitation.2021.02.013).
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.