For å estimere utbredelse av en brannskade, bruker man den såkalte 9 %-regelen. Dette er viktig for å fastslå behandling og væskebehov. Hodet og hver arm representerer ca. 9 % av kroppsoverflaten hos voksne (totalt 9 x 3=27 %), mens bena, kroppens forside og bakside hver representerer 2 x 9 % = 18 % av overflaten (totalt 18 x 4=72 %). Området rundt kjønnsorganene utgjør ca. 1 %, det samme gjør håndens overflate.

Utbredelse av brannskade av Anne Langdalen/Kunnskapsforlaget. Gjengitt med tillatelse

Brannskade, oppstår når huden, slimhinnene og/eller dypereliggende vev blir utsatt for sterk varme eller stråling som fører til celleskade og celledød. Brannskader deles inn i første-, annen- og tredjegrads forbrenning, avhengig av skadens dybde.

Den vanligste årsaken til lette brannskader er solforbrenning. Denne forbrenningen forårsaker smerter og hevelse, men den fører sjelden til skader som trenger medisinsk behandling. Vanlige årsaker til alvorligere brannskader er varme væsker (som kokende vann eller varm olje), ild (brann, bål, eksplosjoner) eller elektrisk strøm.

I forbindelse med elektriske brannskader, inkludert lynnedslag, kan skaden av hudoverflaten være ubetydelig sammenlignet med de store indre skadene. Disse oppstår som en følge av den varmeutviklingen som finner sted når strøm med høy spenning passerer gjennom vevene. De indre skadene er som oftest lokalisert til muskler, nerver og blodkar.

Brannskader som oppstår ved ytre varmepåvirkning, klassifiseres vanligvis som første-, annen- eller tredjegrads forbrenning. Førstegradsforbrenning gjør huden rød, hoven (ødematøs) og smertefull. Annengradsforbrenning fører i tillegg til at overhuden løsner, at hudflatene væsker og at det oppstår væskefylte hudblærer. Tredjegradsforbrenning gir fast, læraktig hud (med farge alt etter skademekanismen) der følelsen er opphevet.

En kan lettest estimere størrelsen på brannskadene etter den såkalte 9 %-regelen (se figur): Hodet og halsen utgjør om kring 9 % av kroppens overflate, en arm utgjør 9 %, ett ben 2 × 9 %, kroppens forflate 2 × 9 %, og kroppens bakflate 2 × 9 %. Denne regelen er brukbar for voksne, men den fungerer dårligere for barn, der hodet utgjør en vesentlig større del av kroppsoverflaten enn hos voksne. Ved flekkvis forbrenning kan pasientens håndflatestørrelse være til hjelp, siden håndflaten representerer cirka 1 % av kroppsoverflaten.

Fra brannskadet vev blir det frigjort signalstoffer som utløser en betennelsesreaksjon. Denne betennelsesreaksjonen gjør at de små blodkarene blir mer gjennomtrengelige for væske og proteiner, slik at en økt mengde væske siver ut fra blodbanen og danner ødem i vevene.

Ved mindre brannskader er betennelsesreaksjonen først og fremst lokalisert til det forbrente området og det vevet som ligger nærmest dette området. Ved større brannskader vil betennelsesreaksjonen påvirke hele organismen, slik at det dannes ødem også i områder av kroppen som ikke er forbrent.

I tillegg til sårflater som væsker, og økt fordamping fra disse flatene, fører betennelsesreaksjonen i organismen til at væsketapet fra blodbanen kan bli så stort at pasienten blir hypovolemisk og kan gå i sjokk, dersom han ikke får erstatningsvæske som føres direkte inn i blodet (intravenøst).

Større brannskader påvirker også de røde blodcellene slik at de ødelegges lettere. Når større mengder muskelvev blir ødelagt, frigjøres det mye myoglobin. Dette myoglobinet kan gå over i blodet og gi nyreskade.

Behandling

Mindre brannskader (under 15 % med annengrads- eller under 2 % med tredjegradsforbrenning) trenger vanligvis ikke sykehusbehandling. Middels store skader (15–30 % med annengrads- eller 2–10 % med tredjegradsforbrenning) skal behandles på sykehus. 

Behandlingen av mindre brannskader består primært i at man kjøler ned det området som er forbrent, vanligvis med kaldt vann. Avkjøling som varer lengre enn noen få minutter, har sannsynligvis ingen effekt. Små skader trenger oftest ikke annen behandling enn avkjølingen, litt større skader behandles i tillegg med en spesiell brannskadesalve og dekkes med bandasjer.

Brannskader av større omfang regnes som livstruende. Ved forbrenning av 50 % av kroppsoverflaten er dødeligheten ca. 50 %, og atskillig høyere hos personer over 60 år. Ved 70 % forbrenning er dødeligheten 80–90 %, selv om pasienten legges inn på spesialavdeling. I Norge blir ca. 600 brannskadede pasienter lagt inn på sykehus hvert år. Behandlingen av store brannskader er sentralisert til brannskadeavdelingen ved Haukeland universitetssykehus i Bergen.

Også ved større brannskader bør en avkjøle det forbrente området. Slik behandling har imidlertid effekt bare så lenge det forbrente vevet har høyere temperatur enn resten av kroppen, og den gjør derfor liten nytte hvis det er gått mer enn 10–15 minutter etter skaden. Avkjølingen bør være kortvarig, og den må ikke føre til at kroppen blir generelt nedkjølt. Den videre behandlingen bør skje i et rom der temperaturen er noe høyere enn vanlig værelsestemperatur.

For at man skal unngå hypovolemi, må pasienter som har middels store og store brannskader, gis intravenøs væske så snart som mulig etter skaden. Væskebehovet det første døgnet kan grovt beregnes ved hjelp av denne formelen: 4 ml væske × forbrent kroppsoverflate i % av total kroppsoverflate × pasientens vekt. Halvparten av væsken (vanligvis Ringer acetat) gis i løpet av de første 8 timene etter skaden. Tilførsel av andre væsker (som albumin og andre kolloider) begynner 12–24 timer etter skaden. En kan overvåke effekten av væskebehandlingen først og fremst ved å måle pasientens urinmengde og hemoglobinkonsentrasjonen i blodet.

Hvis dype brannskader hindrer respirasjon eller sirkulasjon, legger man avlastende snitt gjennom forbrente områder. Videre behandling består i at en fjerner ødelagt hud og annet vev. Det er i tillegg aktuelt med hudtransplantasjoner.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.