psykopati

Begrepet kommer fra tysk psykiatri og ble opprinnelig brukt nokså synonymt med det vi i dag kaller personlighetsforstyrrelse. Begrepet var imidlertid upresist, og på folkemunne ble det misbrukt som en slags lettvint karakteristikk av folk en ikke liker og som en synes er usympatiske.

Etter andre verdenskrig falt anseelsen til tysk psykiatri på grunn av nazistisk involvering og en jaktet på alternative begreper. Sosiopat ble lansert som et alternativ. De offisielle diagnosesystemene festet seg imidlertid ved betegnelsene dyssosial (ICD-10) og antisosial (DSM-IV) personlighetsforstyrrelse. Mange mente imidlertid at disse diagnosene la for mye vekt på kriminell adferd og at man derfor gikk glipp av kyniske og manipulerende personer som ikke nødvendigvis var kriminelle i tradisjonell forstand. En begynte derfor å presisere definisjonen av psykopati og det ble utført mye forskning med psykopati-sjekklister. Begrepet har dermed fått et mer presist innhold og det begynner å bli mer og mer stuerent i vitenskapelige sirkler.

Viktig er også erkjennelsen av at psykopati ikke er et enten-eller-fenomen. Som de fleste andre psykologiske fenomener er det et dimensjonalt begrep. Man kan være mer eller mindre psykopatisk. Psykopati er således ingen diagnose, men noe man har i større eller mindre grad, gjerne i kombinasjon med andre personlighetsforstyrrelser, og da spesielt antisosial og narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Nedenfor har vi angitt leddene i «psykopati sjekkliste» (PCL) slik den er utformet av den kanadiske psykologen Robert Hare og medarbeidere. Maksimal skåre på denne sjekklisten er 40 poeng (to poeng for hvert ledd når adferden avgjort er til stede). Hare og medarbeidere reserverer betegnelsen psykopati/psykopat til personer som skårer minst 30 poeng på denne listen. I praksis betyr det eksempelvis at rundt en tredjedel av de med antisosial personlighetsforstyrrelse i et «ordinært» fengsel, også vil kunne defineres som psykopater.

Behandling av psykopati er omstridt. For det første vil mange være umotiverte fordi de eksternaliserer, det vil si legger skylden for egen misere over på andre. Eventuelt kan de akseptere behandling fordi de er mer eller mindre dømt til det, eller fordi det gir dem midlertidige fordeler.

Mange vil si at en person med psykopatiske trekk, men der dette ikke er det dominerende, vil ha et endringspotensial gjennom psykoterapi, men at det er vanskeligere ved psykopati med skåre over 30 på PCL. Det vil da gjerne være behandlingstiltak med begrenset målsetting, slik som kontroll over sinne, rusmisbruk eller motvirke tilbakefall til kriminell adferd. Medikamenter for å bedre impulskontroll og dempe aggresjon (nevroleptika, eventuelt visse typer antidepressiver) kan være nyttige i enkelte tilfeller.

Psykopater kan ofte påføre egen familie og andre sterke lidelser («psykopatoffer»). Disse kan ha stor nytte av fokusert psykoterapi (gjerne i gruppe) for å bearbeide det de har vært gjennom.

• personlighetspsykologi
• personlighetstest
• psykoterapi
• personlighetsforstyrrelser

• Dahl, Alv A. & Aud Dalsegg: Sjarmør og tyrann : et innsyn i psykopatenes og ofrenes verden, ny utgave 2000, isbn 82-525-4969-1

• Karterud, S., Wilberg, T. & Urnes, Ø. (2017). Personlighetspsykiatri. Oslo: Gyldendal Akademisk.