Narsissistisk personlighetsforstyrrelse, personlighetsforstyrrelse kjennetegnet ved så store problemer av narsissistisk art (se narsissisme) at det medfører problemer i kontakt og omgang med andre mennesker og (oftest) også i forhold til en selv.

I hvilken grad narsissistiske personlighetsforstyrrelser utgjør en egen gruppe personlighetsforstyrrelser, eller mer kan forstås som en variasjon over paranoid, dyssosial, dramatiserende eller tvangspreget personlighetsforstyrrelse, er omstridt.

Det amerikanske klassifikasjonssystemet DSM-IV (se DSM-systemet) har anført narsissistisk personlighetsforstyrrelse som en egen type av personlighetsforstyrrelse med klare inklusjons- og eksklusjonskriterier, mens ICD-10 ikke inkluderer narsissistisk personlighetsforstyrrelse som en egen type.

Avgrensningen mellom uheldig forsterkning av narsissistiske personlighetstrekk hos personer som får mye beundring fra samfunnet, og patologisk narsissisme som et stabilt kjennetegn fra tidlig alder, er også uavklart.

Den eksakte hyppigheten av narsissistisk personlighetsforstyrrelse er ikke kjent, men antas å være opp mot en prosent.

De typiske kjennetegn er at personen har større tanker om egne evner og prestasjoner enn det de faktiske resultater tilsier. Slike personer

  • er opptatt av fantasier om ubegrenset suksess og makt
  • oppfatter seg selv som så spesiell og enestående at de bare kan være i kontakt med spesielle mennesker og krever særbehandling
  • har urimelige krav om beundring
  • utnytter andre for egne behov.

Mange har en sjarm, som hvis den er koblet sammen med en viss intelligens, sosiale ferdigheter og utadvendthet, kan medføre at omgivelsene undervurderer alvorlighetsgraden av personlighetsforstyrrelsen.

Bak fasaden vil personen imidlertid være svært krenkbar, lett føle skam, kunne ha en tomhetsfølelse og være uvanlig opptatt av kroppen og dens funksjoner (hypokondri). Han har en utilstrekkelig evne til å forstå og anerkjenne andres følelser og behov, og blir lett misunnelig. Utad kan han derfor ofte virke arrogant og sint.

Behandlingen er vanskelig fordi de fleste vil oppfatte behandling i seg selv som en provokasjon mot selvfølelsen. Hvis personen er interessert i behandling, noe man kan se i kjølvannet av gjentatte arbeidskonflikter eller vanskeligheter i parforhold, er psykoterapi den viktigste behandlingsformen. Medikasjon kan hjelpe ved markert angst eller depresjon.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.