narsissistisk personlighetsforstyrrelse

Narsissistisk personlighetsforstyrrelse er en diagnostisk kategori innenfor diagnosesystemet DSM-5, men den er ikke inkludert i ICD-10. Som andre personlighetsforstyrrelser er ikke narsissistisk personlighetsforstyrrelse noen sykdom i tradisjonell forstand. Narsissistiske trekk er noe folk kan ha mer eller mindre av.

Diagnosen narsissistisk personlighetsforstyrrelse krever at personen tydelig har minst fem av de kjennetegnene som er nevnt nedenfor og at dette medfører funksjonssvikt for vedkommende og/eller alvorlige plager for andre. Vektlegging av andres reaksjoner henger sammen med at personer med narsissistisk personlighetsforstyrrelse ofte eksternaliserer, det vil si at de skylder på andre og vegrer seg for å ta ansvar for eget bidrag til samhandlingsproblemer. En diagnostisk vurdering krever et spesialisert personlighetsintervju (SCID-5) utført av psykolog eller psykiater.

Ifølge befolkningsundersøkelser forekommer narsissistisk personlighetsforstyrrelse i omtrent 0,6 prosent av befolkningen i Norge. Personlighetstypen forekommer hyppigere hos menn.

Typiske kjennetegn (diagnostiske kriterier) er at personen

• har en overdreven oppfatning av egen betydning (grandiositet)
• er opptatt av fantasier om ubegrenset suksess og makt
• oppfatter seg selv som «spesiell» og enestående, og derfor helst bør omgås andre spesielle mennesker med høy sosial status
• krever overdreven beundring
• mener å ha spesielle rettigheter
• utnytter andre for egne behov
• mangler empati
• er opptatt av misunnelse
• er arrogant

Bak fasaden vil personen ofte være svært sårbar og lett føle skam som han eller hun har vanskeligheter med å vedstå seg. Dette er forbundet med en sterk uvilje mot å føle seg liten og hjelpeløs. I fagterminologien uttrykkes dette som at separasjonsangsten er benektet. En person med denne personlighetstypen fremstår derfor gjerne som selvtilstrekkelig og med lite behov for andre, annet enn som «beundrende speil». Det følger da også med en redusert evne til å forstå og anerkjenne andres følelser og behov.

Personer med narsissistisk personlighetsforstyrrelse har en skjør (narrativ) identitet. Dette medfører at de lett blir krenket og at (dagligdagse) krenkelser kan utløse et narsissistisk raseri. Et narsissistisk raseri er svar på en opplevd fornærmelse og gir seg ikke umiddelbart når kilden til raseriet er borte. Et narsissistisk raseri krever gjerne oppreisning eller hevn.

Personer med narsissistisk personlighetsforstyrrelse er gjerne ambisiøse med grandiost selvbilde, og de er sosialt dominante. De har imidlertid vansker med å leve opp til sine ambisjoner og ivareta lederskap på en god måtte når de oppnår lederposisjoner. De blir for selvopptatte og tar for lite hensyn til andres behov.

De benekter ofte egen frykt og separasjonsangst, har liten evne til empati og genuin omsorg for andre. Dette henger sammen med deres typiske tilknytningsmønster, som er av den distanserte typen. Det innebærer at de sjelden oppsøker andre for trøst og trygghet og at genuin nærhet er vanskelig. Dette gjør dem sårbare for utvikling av rusmiddelavhengighet. For mange er det lettere å roe seg med en drink enn å be om omsorg.

Narsissistisk personlighetsforstyrrelse er ingen entydig kategori. De personene det gjelder kan ha andre vesentlige personlighetstrekk i tillegg. De kan også ha paranoide trekk, være antisosiale eller psykopatiske, emosjonelt ustabile, eller tvangspregede. En generell personlighetsvurdering vil også dekke disse tilleggskomponentene.

Mange klinikere fremhever også såkalt skjult narsissisme («skapnarsissisme») som ikke så lett fanges opp av de diagnostiske kriteriene. Disse personene er mindre «brautende» og sosialt dominante, men i sitt indre kan de være ganske krenkbare, misunnelige, selvopptatte og grandiose.

Mange med narsissistisk personlighetsforstyrrelse kan ha et betydelig utviklingspotensial gjennom psykoterapi såfremt det ikke foreligger for mye psykopati eller paranoide trekk. Det må imidlertid foreligge motivasjon for endring, og dette kan ofte mangle dersom personen er svært eksternaliserende og tilsynelatende skamløs. Det som fører vedkommende i kontakt med helsevesenet, er ofte en depressiv reaksjon og/eller rusmiddelmisbruk, gjerne i kjølvannet av gjentatte arbeidskonflikter eller vanskeligheter i parforhold.

Sigmund Freud skrev i 1914 et essay om narsissisme som ble toneangivende for psykoanalysens forståelse og behandling. På 1970-tallet blusset det opp en betydningsfull debatt i USA om disse behandlingsprinsippene. Fremtredende aktører var psykoanalytikerne Otto Kernberg og Heinz Kohut. Sistnevnte forsøkte å «rehabilitere» narsissismen ved å beskrive grunnleggende «narsissistiske behov», slik som behov for speiling, anerkjennelse og respekt.

• narsissisme
• Narkissos
• personlighetspsykologi
• psykoterapi
• personlighetsforstyrrelser

• Fjermestad-Noll, Jane; Ronningstam, Elsa; Bach, Bo; Storebø, Ole Jakob; Rosenbaum, Bent og Simonsen, Erik (2020). Psychotherapeutic Treatment of Depressive Symptoms in Patients with Narcissistic Disturbances: A Review. Journal of Contemporary Psychotherapy, 50, 21–28.
• Freud, Sigmund (1914). On Narcissism. The Standard Edition. London: The Hogarth press.
• Grøndahl, Pål og Dahl, Alv A. (2020). Narsissisme. Oslo: Universitetsforlaget.
• Karterud, Sigmund (1995). Fra narsissisme til selvpsykologi. Oslo: Gyldendal
• Karterud, Sigmund; Urnes, Øyvind og Wilberg, Theresa (2017). Personlighetspsykiatri. Oslo: Gyldendal
• Ronningstam, Elsa F. (2005). Identifying and Understanding the Narcissistic Personality. New York, NY: Oxford University Press.