Buken, abdomen, er den delen av kroppsveggen som ligger mellom brystkassen og bekkenet. Man bruker også betegnelsen «bukhulen», som er omgitt av bukveggen, på tross av at den ikke er noen egentlig hule, men er helt fylt med innvollsorganer.

Øverst grenser bukhulen mot ribbensbuen og den kuppelformede mellomgulvmuskelen (diaphragma) som skiller bukhulen fra brysthulen. Nederst danner bekkenet og bekkenorganene grense. Bakveggen dannes av ryggsøylen og ryggmusklene. På forsiden avgrenses bukhulen av rette bukmuskler, på sidene av skrå bukmuskler.

Både bukveggenes innside og størstedelen av innvollene er overtrukket med en tynn hinne, bukhinnen (peritoneum). Bare en del av innvollene (nyrene, binyrene, bekkenorganene, deler av tarmen, bukspyttkjertelen og de store blodkarene) befinner seg bak eller utenfor denne. Vi sier at de ligger retro- eller ekstraperitonealt, i motsetning til de organene som er fullstendig omgitt av denne hinnen, og dermed ligger intraperitonealt. Det blir på den måten et dobbelt, sammenhengende lag bukhinne: én del som kler innsiden av bukveggen (peritoneum parietale), og én del som kler innvollsorganene (peritoneum viscerale) utenpå. Bukhinnen blir dermed én sammenhengende hinne, uten skjøter, uten begynnelse og uten slutt.

Innvollene ligger ikke fritt eller «løst» i bukhulen. Noen av dem (for eksempel tynntarmen) er forbundet til den bakre bukveggen med en fettholdig bindevevsfold (krøs eller mesenterium). Når tarmen blir kledd med peritoneum, medfører det at også mesenteriet får en dobbel fold av bukhinnen, ett lag på hver side.

I tillegg danner bukhinnen en ekstra, fettrik bindevevsfold: det store omentet (omentum majus) som henger ned som et «forkle» fra undersiden av magesekken. Det lille omentet (omentum minus) er en tilsvarende bindevevsfold, kledd med bukhinne, som dels er spent ut mellom magesekkens øvre bakside, dels mellom forsiden av tolvfingertarmen og leverens nedre bakside. På høyre side har denne folden en åpning (foramen omentale eller epiploicum) som fører til et «rom» (bursa omentalis) som gir tilgang til organer bak magesekken.

Betennelse i et organ som er omgitt av bukhinnen, vil kunne kompliseres ved at betennelsen sprer seg og gir bukhinnebetennelse (peritonitt). Symptomene fra organer som er omgitt av bukhinnen er som regel forskjellig fra symptomene fra de organene som ligger utenfor den.

Bukveggen består fortil og på sidene av flate muskler og deres seneplater (aponevroser), baktil også av ryggsøylen med ryggmusklene på hver side. Det er i alt tre sidemuskler, den ene utenpå den andre.

Den ytterste skrå bukmuskelen (musculus obliquus externus abdominis) har fiberretningen nedover–fremover, mens den underliggende stort sett har muskelfibrer på tvers av denne retningen (musculus obliquus internus abdominis). Den innerste muskelen (musculus transversus abdominis) har mer tverrstilt eller horisontal fiberretning. Den store variasjonen i musklenes fiberretning gjør at den forholdsvis tynne abdominalveggen blir sterk, samtidig som variabel bevegelse tilgodesees.

På forsiden forener disse musklenes seneplater seg. Over navlen (umbilicus) spaltes de og danner en lomme eller skjede ved at seneplaten fra ytre abdominalmuskel samt halvparten av seneplaten fra den midtre muskelen danner forveggen, mens resten danner bakveggen. Både forsiden og baksiden består dermed av halvannet lag seneplate. Inne i denne skjeden går den lange, rette bukmuskelen (musculus rectus abdominis) fra ribbensbuene til underlivsbena i bekkenet. Den er altså omgitt av seneplatene fra de andre musklene, både foran og bak. Under navlen går alle seneplatene sammen foran muskelen. Dennes bakside er her bare kledd med en bindevevshinne (fascia transversalis). Innenfor den, mot bukhulen, ligger bukhinnen.

Bukhinnen (peritoneum), som kler både bukvegger, krøs og bukorganer, består av et enkelt epitelcellelag og er festet til underliggende organer ved løst bindevev. Siden den utviklingsmessig stammer fra det mesodermale kimblad, kalles den også mesotel. Bukhinnen er speilblank og fuktig, slik at organene kan gli mot hverandre uten friksjon. Den er rik på blodkar og har dessuten et mer eller mindre tett lymfeårenett, slik at den kan ta opp og utskille væske (transsudasjon).

Ved visse alvorlige sykdommer, især i hjertet, nyrer og lever, kan årenettets evne til å resorbere væsken fra bukhinnen svikte. Bukhulen fylles og utspiles (ascites), noen ganger av flere liter væske som da må tappes ut. Samtidig må en tilsvarende væskemengde bringes tilbake til blodomløpet igjen ved hjelp av transfusjon for å opprettholde balansen i kroppens salt- og væskemengde.

Man har også gjort bruk av bukhinnens evne til å oppta væske når man ville tilføre en pasient visse nødvendige stoffer. Ved såkalt peritonealdialyse blir vann med oppløste salter, karbohydrater etcetera sprøytet inn i peritonealhulen gjennom bukveggen. De nyttige stoffene vil da bli suget opp av bukhinnen og tilført organismen, mens avfallsstoffer blir skilt ut via spylevæsken. Det skjer da en avlastning av nyrene. I dag har man utviklet mer effektive «kunstige nyrer» som kan rense blodet og benyttes i stedet for peritonealdialyse.

Bukhinnen er innervert sensorisk, men nervefibrene kan mangle over enkelte av de viscerale delene.

Ved betennelse i bukhinnen utskilles forskjellige proteiner, blant annet fibrin, som kan føre til en sammenklebing mellom det store omentet og de betente områdene. Slike sammenklebinger (adheranser) kan hjelpe til å begrense betennelsesprosessen, men kan også gi innsnevringer i tarm, blodkar og lignende. Det kan da komme til såkalt tarmslyng (ileus) som krever hurtig kirurgisk hjelp.

I abdominalhulen er det et visst trykk som kan variere i forhold til det atmosfæriske trykket, alt etter spenningen i magemusklene, åndedrettet og kroppsstillingen. Vi kaller dette for det intraabdominale trykket. Det har betydning for organene og for respirasjonen. Når vi står, synker organene ned. Trykket er størst i bunnen og på sidene av bukhulen. I ryggleie kommer det største trykket på ryggsiden. Når vi puster inn, vil mellomgulvmuskelen strammes for å øke brysthulens volum. Mellomgulvet flates ut og presser innvollsorganene nedover, samtidig som bukveggen gir litt etter for det økede trykket. Når vi puster ut, vil i stedet bukmuskulaturen strammes og gjøre bukhulen mindre (trykket øker – for eksempel ved hoste). Innvollene blir presset oppover slik at mellomgulvet løftes og brysthulens volum reduseres. Slik bidrar det intraabdominale trykket til å justere trykket i brysthulen og hjelpe til ved pustingen.

Ikke sjelden ser vi at kvinner puster mer med brystet, det vil si respirasjonen skjer mer ved volumforskjeller i brystkassen (thorakal respirasjon). Menn (og barn) derimot puster oftere med abdominalveggen, det vil si ved å regulere det intraabdominale trykket (abdominal respirasjon).

Disse trykkvariasjonene har også betydning for trykket i de store blodkarene som går gjennom bukhulen, spesielt for veneblodet som derved lettere kommer opp til hjertet. Ved press eller løft kan det noen ganger være hensiktsmessig å øke det intraabdominale trykket ytterligere ved at strupelokket stenger for luftrøret. Jo sterkere bukmuskulaturen er, desto større kan trykket som virker på innvollsorganene bli. Denne bukpressen anvendes også når man skal ha avføring (defekasjon), ved brekninger eller under en fødsel.

Bukhulen inneholder hovedsakelig organer som har forbindelse med fordøyelsen, foruten milten og de store karstammene. Nyrene og binyrene regnes til abdominalorganene, selv om de ligger utenfor (bak) bukhinnen. Under bukhinnen i det lille bekkenet ligger urinblæren og endetarmen, og hos kvinnene dessuten livmoren og eggstokkene.

Like under mellomgulvet, mot høyre side, ligger leveren (hepar). Under den ligger magesekken (ventriculus eller gaster). Den står i forbindelse med tolvfingertarmen (duodenum) som har munninger fra leveren (gallen) og bukspyttkjertelen. I den nedre, høyre delen av bukhulen går tynntarmen over i tykktarmen. Her finner vi blindtarmsvedhenget (appendix vermiformis). Milten (lien eller splen) befinner seg øverst til venstre i bukhulen. Bukspyttkjertelen (pancreas) ligger hovedsakelig bak magesekken, under bukhinnen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.