Seksuell orientering er en persons seksuelle følelser og atferd, altså hvem og hva man blir tiltrukket av, forelsket i og ønsker å inngå intime relasjoner med. De vanligste betegnelsene på seksuelle orienteringer er homofil, lesbisk, bifil og heterofil, men slike merkelapper må forstås i lys av sin samtid og vil være i endring over tid. Det som imidlertid er felles for de ulike betegnelsene er en antagelse om at en persons seksualitet og seksuelle preferanser lar seg beskrive noenlunde enhetlig.

Innen psykologisk og samfunnsvitenskapelig forskning på seksualitet er det vanlig å forstå begrepet seksuell orientering som bestående av tre fasetter; 1) følelser, 2) atferd og 3) identitet. Følelser viser til seksuell tiltrekning, lyst og fantasier og preferanser, mens atferd viser til seksuell praksis, altså hvem en person har sex med og hvordan dette blir gjennomført. Identitet viser til hvorvidt en persons seksuelle orientering er en del av vedkommendes selvforståelse og opplevde gruppetilhørighet.

Det er vanlig å tenke at en person som identifiserer seg som heterofil kjenner på tiltrekning til det motsatte kjønn og har sex med personer av motsatt kjønn. På samme måte er det vanlig å tenke at en person som identifiserer seg som homofil kjenner på tiltrekning til personer av det samme kjønn, og har sex med personer av samme kjønn.

En kritisk forståelse av begrepet

Et viktig funn fra seksualforskningen siden de banebrytende Kinsey-rapportene på slutten av 1940-tallet og frem til i dag er at det ikke alltid nødvendigvis er samsvar mellom de tre fasettene som definerer seksuell orientering. Dette betyr at det er fullt mulig å identifisere seg som heterofil, ha utelukkende sex med personer av motsatt kjønn, men likevel kjenne på lyst og seksuelle fantasier knyttet til personer av samme kjønn. På samme måte er det fullt mulig å identifisere seg som homofil, men kjenne på tiltrekning av og ha sex med personer av motsatt kjønn.

Disse forskningsfunnene har ført til at seksualforskere i økende grad har gått bort fra essensialistiske forståelser av seksuell orientering. Essensialisme viser i denne sammenheng til en antagelse om at en persons seksuell orientering reflekterer en indre, medfødt kjerne som er enhetlig og preget av samsvar mellom seksuelle følelser, seksuell atferd og seksuell identitet.

De siste tre tiårene har derimot forskere innen kjønn og seksualitet begynt å anerkjenne at en persons seksuelle orientering er sammensatt og til tider motsetningsfull, altså at det ikke alltid nødvendigvis er samsvar mellom seksuelle følelser, seksuell praksis og seksuell identitet, og at en persons seksuelle orientering kan være i endring gjennom livet.

En viktig implikasjon av denne erkjennelsen innen psykologisk og samfunnsvitenskapelig seksualforskning er dermed at studier av seksualitet bør åpne opp for at en persons seksuelle praksis kan være annerledes fra seksuell identitet.

Dette får blant annet konsekvenser i forskning som har som målsetning å forebygge smitte av seksuelt overførbare sykdommer. Tidligere tenkte man at det kun var homofile menn som var i risikosonen for å spre visse kjønnssykdommer, men i senere tid har man forstått at en betydelig andel av menn som har sex med menn, som er i risikosonen for å få smittbare kjønnssykdommer, identifiserer seg som heterofile. Derfor snakker man i dag om menn som har sex med menn (MSM) i stedet for homofile menn, i et forsøk på å anvende innsikten om at en persons seksuell identitet ikke nødvendigvis reflekterer seksuell atferd.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg