Tiazider, tiaziddiuretika, gruppe legemidler med diuretisk (urindrivende) virkning, utviklet i 1957. Den økte urinproduksjonen skyldes hemmet reabsorpsjon av natrium- og klorioner (Na+ og Cl-) i nyrene. Dette fører til at kroppen taper salt (NaCl), noe som bidrar til at høyt blodtrykk senkes og at hevelser (ødemer) på grunn av overskudd av natriumklorid ved for eksempel hjertesvikt blir redusert. Indirekte fører hemmet reabsorpsjon av Na+til tap av K+ (kaliumioner). Dette er en uønsket virkning. Tiazider brukes derfor ofte i kombinasjon med andre diuretika som hemmer utskillelsen av K+ (kaliumsparende diuretika). Andre bivirkninger, spesielt ved høye doser, er økning i blodsukkeret og nedsatt utskillelse av urinsyre. I moderne blodtrykksbehandling brukes derfor tiazider i lave doser, som gir liten tendens til bivirkninger, og oftest i kombinasjon med midler.
Virkning av de tre hovedtypene vanndrivende legemidler (=diuretika) på nyrene; Slyngediuretika (= loop diuretika), tiazider og kaliumsparende diuretika.
Virkning av de tre hovedtypene vanndrivende legemidler på nyrene av Deborah Maizels/Fra læreboken Legemidler og bruken av dem. Nordeng og Spigset (red.) Gyldendal Akademiske (Gyldendal Norsk Forlag AS). Gjengitt med tillatelse
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.