natrium - fysiologi

Natrium (Na+), kalium (K+), magnesium (Mg2+), fosfat (PO43-) og kalsium (Ca2+) er de viktigste elektrolyttene i kroppen. Konsentrasjonen av disse kan måles i blodet.
Kroppens elektrolytter

Natrium er et grunnstoff som i levende organismer foreligger først og fremst i form av ioner, Na+. Natrium er et positivt ladd ion, altså et kation. Natrium er blant annet viktig for den elektriske spenningen (membranpotensialet) over cellemembraner.

Faktaboks

etymologi:
muligens av hebraisk neter, egypternes navn på natriumkarbonat (soda)

Forekomst

Natrium finnes i naturen i form av forskjellige salter, særlig som natriumklorid (NaCl, vanlig bordsalt). Vanlig sjøvann inneholder omtrent 3,5 % NaCl. Et voksent menneske inneholder om lag 100 gram natrium. En tredel av dette er bundet i benvevet, og storparten av det øvrige finnes i blodet og i vevsvæsken. Cellene inneholder bare ytterst små mengder natrium. Natrium opptas i kroppen fra mat og drikkevann.

Funksjon

Natriumionet har mange oppgaver i menneskekroppen:

Opprettholdelse av det osmotiske trykk i vevsvæsken

Det osmotiske trykket er basert på det fenomenet at når to oppløsninger med forskjellig styrke befinner seg på hver sin side av en halvt gjennomtrengelig membran, trekker den sterkeste oppløsningen vann til seg helt til begge oppløsningene har samme styrke. Slik reguleres opptaket og utskillelsen av vann i kroppscellene (se også cellen, diffusjon, osmose). Forholdet mellom mengden av vann og salt i kroppen reguleres av nyrene.

Opprettholdelse av surhetsgraden (pH) i vevsvæsken

Surhetsgraden er avhengig av mange faktorer, men i den grad den gjelder natriumioner, dreier det seg om natriumhydrogenkarbonat (NaHCO3, natron), som sammen med karbondioksid i vevsvæsken og blodet utgjør et buffersystem. En buffer er et kjemisk reaksjonssystem som tillater forskyvninger ved forandringer i mengdeforholdet mellom de sure og de basiske stoffene uten at det skjer noen vesentlig endring av surhetsgraden. Nyrene og leveren har en sentral oppgave når det gjelder å bevare den riktige surhetsgraden i kroppen.

Transport inn i cellen

Mengden av kaliumioner inne i cellen er vanligvis langt større enn mengden av natriumioner, men utenfor cellen er forholdet normalt omvendt. Den lave normale natriumkonsentrasjonen inne i cellene opprettholdes av cellene selv via en mekanisme som kalles natriumpumpen (se også nervesystemet). Cellen holder mengden av natriumioner på et lavt nivå ved å bruke energi til å pumpe ut natriumioner. Denne pumpingen krever en ganske betydelig del av cellens energiforbruk. Når konsentrasjonen av natriumioner utenfor cellen er mye større enn innenfor, fører det til at transporten av natriumioner inn i cellen «går av seg selv» dersom cellen tillater denne transporten. I slike tilfeller kan denne transporten kobles sammen med en transport av stoffer som cellen trenger, for eksempel glukose og aminosyrer. Denne formen for transport er viktig blant annet i tarmcellene, der næringsstoffer blir tatt opp i kroppen.

Overføring av elektriske impulser langs nerveceller og muskelceller

Transporten av natriumioner ut av cellen gir opphav til en elektrisk spenningsforskjell mellom innsiden og utsiden av celleveggen (dette gjelder alle celler) på 60–70 millivolt. Særlig for nerveceller gjelder det at celleveggen slipper igjennom natriumioner når cellen skal lede en impuls. Da synker spenningsforskjellen til (nesten) null ved at en god del av energioverskuddet blir tatt opp av celleveggen (se aksjonspotensial).

Natriumbalansen

Natrium utskilles hovedsakelig med urinen, men mindre mengder forlater kroppen også via avføring og svette. Dersom natriumutskillelsen svikter, som ved blant annet nyre-, lever- og hjertesykdommer, vil kroppen forsøke å bevare den normale konsentrasjonen av natrium i blodet ved å holde tilbake vann. I slike tilfeller kan det utvikles væskeopphopninger (ødemer) på grunn av for mye natrium i blodet (hypernatriemi). På den annen side vil en altfor stor utskillelse av natrium føre til at også utskillelsen av vann øker, slik at organismen tørker ut, og man risikerer nyresvikt med uremi og svikt i kretsløpet (hyponatriemi).

Natriumtap forekommer for eksempel ved Addisons sykdom, diabetes og visse nyresykdommer. Også alvorlige tilfeller av oppkast og diaré og sterk svetting kan føre til at natriumkonsentrasjonen i kroppsvæskene blir for lav, dersom natriumtapet ikke erstattes samtidig med vanntapet.

Stort inntak av natrium i maten fører til økt risiko for høyt blodtrykk. Inntak av salt gjennom vanlig norsk kost i dag ligger på 10–15 gram/døgn. Anbefalt inntak er på 3–4,5 gram NaCl/døgn.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev ingvill brastad

Hei, jeg stusser på innholdet i tekstboksen på denne siden, "hebraisk neter, egypternes navn på kaliumkarbonat (soda)". Er kaliumkarbonat korrekt, eller skulle det stått natriumkarbonat?

svarte Georg Kjøll

Hei Ingvill. Bra spørsmål! Det ser ut som det har rett og at natrun betød natriumkarbonat (sodium carbonate) på de semittiske språkene: http://referenceworks.brillonline.com/entries/encyclopaedia-of-islam-2/natrun-SIM_5852?s.num=256&s.start=240.Alt godt fra Georg

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg