kalium – fysiologi

Kalium, metallisk grunnstoff, kjemisk symbol K, atomnummer 19, tilhører alkalimetallene.

• kalium grunnstoff

I levende organismer finnes kalium først og fremst i form av ioner, K⁺. Kaliumionene er konsentrert inne i cellene, mens det er natriumionet, Na⁺, som finnes i høyest konsentrasjon utenfor cellene, i blod og vevsvæsker. Cellemembraner er bare delvis permeable for disse to kationene, og konsentrasjonsforskjellen holdes ved like av en K-Na-pumpe som under forbruk av energi (adenosintrifosfat) transporterer 3 Na⁺ ut av cellen og 2 K⁺ inn. Den ulike konsentrasjonen av K⁺ på innsiden og utsiden av cellen er grunnlaget for det elektriske potensialet over cellemembranen, se også cellen (Cellens membraner).

Dagsbehovet for kalium er ca. 2,5 g, og normal kost inneholder som regel tilstrekkelige mengder i form av kaliumsalter. Utskillelsen av kalium i urinen er nøye regulert slik at konsentrasjonen av K⁺ i blod og vevsvæsker holdes nær konstant, ca. 4 mmol per liter.

Både for lav og for høy konsentrasjon (hhv. hypokalemi og hyperkalemi) påvirker den elektriske aktiviteten i cellene og kan forårsake hjertearytmier, slapphet og muskelsvekkelse. Den vanligste årsaken til hypokalemi er bruk av diuretika som øker utskillelsen både av kalium og natrium i urinen. Alvorlig hypokalemi kan oppstå ved hyperaldosteronisme, en tilstand med økt produksjon av binyrebarkhormonet aldosteron, som stimulerer utskillelsen av kalium i urin samtidig som natrium holdes tilbake i kroppen. Aldosteronmengden i blodet reguleres av K⁺ i blodet og delvis av hypofysehormonet ACTH. Alvorlig hypokalemi kan også oppstå ved inntak av store mengder lakris, som har en aldosteronlignende virkning.

Tapet av kalium kan kompenseres ved kaliumtabletter, kaliumrik kost (grønnsaker og frukt, spesielt bananer) eller kaliumsparende diuretika. Hypokalemi kan også skyldes diaré, oppkast, langvarig bruk av glukokortikoider og Cushings syndrom. Hyperkalemi forekommer bl.a. ved nyresvikt, store vevsskader og Addisons sykdom, men kan også være en bivirkning ved bruk av kaliumsparende diuretika, ACE-hemmere og angiotensinreseptorantagonister.

Man kan måle kaliumkonsentrasjonen i blodserum ved å analysere en venøs blodprøve eller en arteriell blodgass. Målingen forstyrres dersom det ved prøvetakingen utføres muskelarbeid i den armen blodet tas fra eller det skjer hemolyse i prøven, fordi det da lekker K⁺ fra de røde blodcellene.