Viskositetssyndrom er en tilstand med kraftig økt innhold av proteiner, eventuelt røde blodceller, i blodet. Blodet blir dermed mer viskøst, altså seigt, og det oppstår sirkulasjonsforstyrrelse i ett eller flere organer.
Viskositeten til en væske er et mål på dens motstand mot å flyte. Økt blodviskositet betyr at blodet har økt flytemotstand, slik at blodstrømmen går langsommere.
Den økte motstanden kan føre til blødninger fordi de små blodårene (venolene) kan rives opp. Typisk er blødninger fra slimhinnene i munnen, nesen eller tarmen. Man kan også få blødninger i øyebunnen.
På grunn av langsom blodstrøm til hjernen kan nevrologiske symptomer som svimmelhet, uklarhet og søvnighet oppstå. Tilstanden kan være dødelig, særlig hvis det oppstår kramper eller bevisstløshet.
Hovedkomponentene i blodet er plasma og blodceller. Økt viskositet (hyperviskositet) kan oppstå som resultat av sykdom i begge disse bestanddelene av blodet.
Økt plasmaviskositet oppstår vanligst ved kreft i forstadiene til plasmacellene (Waldenstrøms makroglobulinemi). Det lages da for mye immunglobulin av M-typen (IgM). IgM sirkulerer som en pentamer der fem IgM-proteiner er bundet sammen. Dette kjempeproteinet har dårlig evne til å flyte i blodstrømmen, og ved nivåer over 30 til 40 gram per liter (normalområde 0,4–2,1 gram per liter) kan hyperviskositet oppstå.
Man kan også få hyperviskositet ved for høy konsentrasjon av de andre immunglobulinene, men dette er mer uvanlig, og skjer først ved nivåer over 70 gram per liter for IgA (sirkulerer som dimer) og 100 gram per liter for IgG (sirkulerer som monomer).
Hyperviskositet kan også oppstå ved for mange blodceller. Mest vanlig er polycytemia vera, der det lages for mange røde blodceller. Når andelen røde blodceller (erytrocyttvolumfraksjon, EVF) kommer over 50 prosent, kan dette skje.
Hvite blodceller utgjør normalt bare en tusendel av de røde. Selv ved leukemier der det lages veldig mange hvite blodceller er det uvanlig med hyperviskositet. Derimot kan man ved akutt myelogen leukemi få leukostase, som er en tilstand der leukemicellene plugger seg fast i de minste blodårene.
Det er ikke vanlig å måle plasmaviskositeten i klinisk praksis.
Diagnosen stilles ved høye nivåer av immunglobuliner eller økt mengde røde blodceller (EVF) sammen med passende symptomer.
Måling av røde blodceller inngår i vanlig blodanalyse, mens immunglobuliner ofte rekvireres etter at det er påvist høy senkning eller høy totalproteinkonsentrasjon i blod.
Ved høy plasmaviskositet er behandlingen plasmaferese. Man kobler da blodet til en aferesemaskin som tar ut en del av blodet av gangen og sentrifugerer det, slik at plasmaet blir separert fra resten av blodet og derved kan fjernes. Det syke plasmaet erstattes av normalplasma eller en væskeløsning med albumin. I tillegg må man behandle grunnlidelsen, for eksempel med cellegift, for å redusere antall kreftceller som lager immunglobulinet.
Ved økt viskositet på grunn av mange røde blodceller er behandlingen årelating (venesectio).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.