cellegift

Cellegift er legemidler som dreper celler eller hemmer cellevekst og celledeling (mitose). Cellegift brukes i behandlingen av en rekke former for kreft og for å hemme formering av immunsystemets celler ved alvorlige autoimmune sykdommer. Som oftest behandles pasienten med en kombinasjon av ulike typer cellegift som har ulike virkningsmekanismer.

Faktaboks

også kjent som:

cytostatika

Særlig når det gjelder blodkreft (leukemi), lymfekreft (lymfom), en ondartet svulst som utgår fra morkaken (choriokarsinom) og testikkelkreft har man hatt gode resultater med slik behandling. Mange av disse pasientene kan helbredes med cellegiftbehandling. Testikkelkreft er et eksempel på en kreftform hvor cellegift er spesielt effektivt. Tidligere døde ni av ti pasienter med testikkelkreft med spredning. Etter at cisplatinbehandling ble innført, blir imidlertid 95 prosent av pasientene friske.

Cellegift kan også gis som tilleggsbehandling til kirurgi ved for eksempel brystkreft eller tykktarmskreft. Hensikten er da å redusere risikoen for tilbakefall, og slik behandling kalles adjuvant kjemoterapi.

Anvendelse

Cellegifter har fått en stadig bredere anvendelse. Mange kreftformer (leukemi, maligne (ondartede) lymfomer, choriokarsinomer og flere kreftformer hos barn) kan i mange tilfeller helbredes med kombinasjoner av cellegifter.

Både nyere stoffer og bedret forståelse av bruksmåten har gjort at cellegift i kombinasjoner inngår i behandlingen sammen med kirurgi og stråleterapi ved enkelte vanlige krefttyper som brystkreft og tykktarmskreft for å øke muligheten for helbredelse.

Cellegift har også en utbredt anvendelse i symptomlindring av forskjellige kreftformer, og kan dermed gi en verdifull livsforlengelse hos mange pasienter, selv om helbredelse ikke oppnås.

Cellegift rammer både normale celler og kreftceller. For å øke virkningen på kreftceller, og redusere virkningen på normale, friske celler, benyttes ofte kombinasjoner av ulike typer cellegift, ofte i relativt kortvarige kurer med høye doser. Langsomt voksende kreftsvulster er vanligvis minst påvirkelige av denne formen for kreftbehandling.

Historikk

På begynnelsen av 1940-tallet visste man at sennepsgass, som tidligere hadde blitt brukt som stridsgass under første verdenskrig, ga en kraftig hemming av kroppens produksjon av blodceller (hematopoiesen). Sennepsgassen hindret altså benmargens celler i å dele seg og danne nye hvite og røde blodceller. På 1940-tallet begynte forskere på Yale-universitetet i Connecticut i USA etter hvert å gjøre forsøk med ulike derivater av sennepsgass. Tanken var at sennepsgasslignende stoffer kanskje kunne brukes i behandlingen av leukemi og lymfom, ettersom dette også er hvite blodceller som deler seg raskt.

I 1942 ble den første kreftpasienten behandlet med cellegift. Dette var en 48 år gammel mann fra New York som hadde langt fremskreden lymfomsykdom. Han fikk intravenøs behandling med sennepsgassderivatet mustin. Behandlingen ga en nærmest dramatisk bedring av sykdommen, men denne var kortvarig og pasienten døde etter noen måneder. I Boston ble det noen år senere også gjort forsøk med antifolatbehandling hos barn med akutt lymfatisk leukemi (ALL). For første gang kunne man se remisjon hos disse barna, men også her var effekten dessverre kortvarig.

Utover på 1950- og 1960-tallet foregikk det intens forskning på cellegift som kreftbehandling. I begynnelsen fokuserte man mest på å gi pasienten ett enkelt legemiddel. På 1960-tallet så man for første gang at cellegift kunne kurere kreft. Dette var pasienter med choriokarsinom som ble behandlet med metotreksat. Etter hvert ble det utviklet behandlingsprotokoller med kombinasjoner av forskjellige typer legemidler. Den første kombinasjonsbehandlingen, MOPP (mustin, onkovin eller vinkristin, prokarbazin og prednison) brukes fortsatt i behandlingen av Hodgkins lymfom.

Typer cellegift

Det finnes mange ulike typer cellegift i bruk i dag. I hovedsak kan disse deles inn i fire ulike grupper etter hvilken virkningsmekanisme de har:

  1. stoffer med direkte virkning på DNA (alkylerende stoffer og platinaforbindelser)
  2. stoffer med indirekte virkning på DNA (topoisomerasehemmere og antimetabolitter)
  3. mitosehemmere (vincaalkaloider og taksaner)
  4. andre

Stoffer med direkte virkning på DNA

Alkylerende stoffer virker ved at de danner tverrbindinger i og mellom DNA-strengene i kreftcellen. Dette skader DNA, slik at cellens evne replikasjon og transkripsjon hemmes, og kreftcellene ikke lenger kan dele seg. Sennepsgassderivater, for eksempel melfalan og cyklofosfamid, tilhører denne gruppen. Andre eksempler er lomustin, prokarbazin og temozolomid.

Platinaforbindelser skader også arvestoffet i kreftcellene direkte ved å binde seg til DNA. Cisplatin og karboplatin er eksempler på stoffer som tilhører denne gruppen.

Stoffer med indirekte virkning på DNA

Topoisomerasehemmere påvirker kreftcellenes arvestoff via topoisomeraser. Dette er enzymer som normalt virker ved at de midlertidig brekker og trekker de to strengene i DNAet fra hverandre. Topoisomerase I gir brudd av bare en DNA-streng, mens topoisomerase II sørger for brudd av begge DNA-strengene. Dette åpner opp DNA slik at andre enzymer som sørger for replikasjon og transkripsjon kan komme til og «lese av» arvestoffet. Topoisomerasehemmerne virker ved at disse midlertidige DNA-bruddene blir mer permanente, og cellene skades. Eksempler på slike stoffer er irinotekan, som hemmer topoisomerase I, samt doxorubicin og etoposid, som hemmer topoisomerase II.

Antimetabolitter har en kjemisk struktur som ligner på stoffer som er sentrale i oppbyggingen av DNA. Antimetabolittene virker ved at de hindrer kreftcellene i å lage nytt DNA. Dette hindrer igjen kreftcellenes celledeling. Et eksempel er metotreksat, som hemmer folsyrens viktige rolle i DNA-syntesen. Andre eksempler er gemcitabin og cytarabin, som settes inn som «falske» baser i DNA og dermed hindrer replikasjonen i kreftcellene.

Mitosehemmere

Mitosehemmere virker ved å påvirke cellens mikrotubuli. Mikrotubuli er proteiner som er helt sentrale når cellen skal dele seg, blant annet ved at de trekker kromosomene fra hverandre etter replikasjonen slik at hver de to dattercellene får riktig mengde DNA. Når mikrotubuli forstyrres, forstyrres dermed også kreftcellenes celledeling. Vinkristin og paclitaxel er eksempler på slike stoffer.

Andre typer

Andre typer cellegift er for eksempel antibiotikalignende stoffer (bleomycin) og visse enzymer. Et eksempel på sistnevnte er asparaginase, som gjør at cellene mangler den viktige aminosyren asparagin, og som særlig brukes i behandlingen av akutt lymfatisk leukemi og lymfom.

Stamcelletransplantasjon

Visse former for leukemi og lymfom kan behandles ved at man slår ut pasientens benmarg totalt. Dette kalles benmargstransplantasjon eller stamcelletransplantasjon. Alle benmargsceller drepes med stråling eller cellegift. Ofte brukes alkylerende stoffer, etoposid og karboplatin. Etter dette får pasienten tilført ny benmarg fra en egnet donor. Ved en slik behandling er dosene med cellegift svært høye. Dette betyr at tidsperioden hvor pasienten har lave nivåer av hvite blodceller og blodplater blir lengre enn ved vanlig cellegiftbehandling. Dermed er risikoen for alvorlige bivirkninger i form av for eksempel infeksjoner også høyere.

I visse tilfeller kan en pasient renses for sine ondartede leukemiceller ved en immunologisk teknikk og deretter få sitt eget, kreftfrie blod transplantert tilbake. Dette kalles autolog transplantasjon med stamcellestøtte og forkortes ofte HMAS.

Bivirkninger

Bivirkninger er vanlige hos pasienter som behandles med cellegift. Hvor alvorlige disse er, varierer sterkt fra pasient til pasient. Det er mange faktorer hos pasienten som spiller inn, både allmenntilstand, ernæringsstatus, alder og genetiske faktorer. I tillegg er de ulike typer av cellegift assosiert med ulike bivirkningsprofiler.

Cellegift virker på alle celler som deler seg i kroppen. Dette gjelder både kreftceller og friske celler. Celler som er i rask deling, som kreftceller, er spesielt sårbare og dør lettere av cellegiftbehandling enn normale celler. Generelle bivirkninger er vanlig for mange ulike typer cellegift og skyldes at legemiddelet påvirker eller dreper friske celler som deler seg. Dette gjelder for eksempel håravfall, slimhinnepåvirkning og benmargspåvirkning.

Håravfall

Håravfall, eller alopeci, kommer rundt tre uker etter at behandlingen er påbegynt. Risikoen for håravfall varierer mellom ulike behandlingskombinasjoner. Antracykliner, taxaner, doxorubicin, cyklofosfamid og etoposid er assosiert med en særlig høy risiko for håravfall.

Slimhinnesymptomer

Symptomer fra slimhinner i munnhule og svelg er også vanlige. Dette kan være tørrhet, svie og økt følsomhet for visse typer mat eller drikke. Det er viktig med rikelig væskeinntak, god munnhygiene og eventuelt også spytterstatning.

Infeksjoner

Når benmargens friske celler hindres i å dele seg, blir resultatet at pasienten får lavere nivåer av hvite blodceller og blodplater i blodet. Dette kan medføre en økt risiko for komplikasjoner i form av infeksjoner og blødninger. Ved visse behandlingsprotokoller kan pasienten få granuocyttstimulerende faktorer for å redusere risikoen for farlige infeksjoner.

Kvalme

Kvalme er svært vanlig ved cellegiftbehandling. Visse legemidler, for eksempel cisplatin, er forbundet med sterkere kvalme enn andre. Diaré og forstoppelse er også vanlig. Mange pasienter opplever også konsentrasjons- og hukommelsesvansker.

Man skiller mellom akutte og sene bivirkninger. De akutte bivirkningene sees når behandlingen gis og i de nærmeste ukene, og er som regel forbigående. Sene bivirkninger kan komme flere måneder eller år etter avsluttet behandling. Dette kan for eksempel være påvirkning av indre organer som hjerte, nyrer, ører, nerver og lunger. Det er også risiko for infertilitet, og pasienter i fruktbar alder tilbys nedfrysing av sædceller eller egg før oppstart av cellegiftbehandling. Det finnes også risiko for sekundære maligniteter, altså at pasienten får en ny kreftsykdom som trolig skyldes behandlingen av den opprinnelige kreftsykdommen. For eksempel er alkylerende stoffer og etoposid assosiert med en økt risiko for myelodysplastisk syndrom (MDS) og akutt leukemi.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg