Xenotransplantasjon er overføring av celler, vev eller organer fra en art til en annen, for eksempel transplantasjon fra dyr til menneske. Mangel på organer og celler fra mennesker til transplantasjon er en viktig drivkraft bak forskningsvirksomheten på dette området.

Ved xenotransplantasjon av levende celler kan avstøtningsreaksjonen bli spesielt rask og sterk, ofte sterkere enn ved en allotransplantasjon. Det skyldes at individer som tilhører to forskjellige arter er mer forskjellige enn to individer som tilhører samme art.

Grisen er den mest aktuelle dyregiver for xenotransplantasjon av celler og organer til menneske. Det skyldes at grisen reproduserer seg raskt og at de allerede avles nesten bare for slakting. Dessuten er grisens anatomi og fysiologi ikke svært forskjellig fra menneskets, og organstørrelse kan velges i forhold til pasientens alder der dette er viktig.

Xenotransplantasjon av dødt vev, for eksempel hjerteklaffer fra gris, medfører ikke avstøtningsreaksjoner. På grunn av forbehandlingen av det døde vevet er faren for overføring av smittestoffer meget liten ved denne spesielle formen for xenotransplantasjon. Slike transplantasjoner utføres derfor i mange land, også i Norge.

Et nyretransplantat fra gris kan vokse til passende størrelse i løpet av noen måneder etter transplantasjonen. Det største problemet med en eventuell xenotransplantasjon fra gris til menneske er imidlertid at mennesket har naturlige antistoffer som raskt reagerer med cellemembranmolekyler hos grisen, blant annet i grisens blodårer. Disse antistoffene vil føre til at det transplanterte griseorganet vil bli forkastet i løpet av få minutter etter transplantasjonen, i en såkalt hyperakutt eller umiddelbar avstøtningsreaksjon.

Før xenotransplantasjon av organer fra gris til menneske kan bli aktuelt, må denne raske avstøtningsreaksjonen forebygges. Derfor har man ved genteknologi laget griser som bedre vil egne seg som organgivere til mennesket, ved at det enten er satt inn molekyler som beskytter griseorganet mot en slik hyperakutt avstøtningsreaksjon, eller at man har fjernet de molekylene som de fleste av disse naturlige antistoffene reagerer med. Forsøk på xenotransplantasjon av hjerte fra slike genmodifiserte griser til aper, som har de samme naturlige antistoffene mot gris som mennesket har, har vist at hjertet da ikke ødelegges av denne hyperakutte avstøtningsreaksjon. Alle problemer er imidlertid ikke løst med dette. Xenotransplantasjon av griseorganer vil også lede til de samme avstøtningsreaksjonene som vi ofte ser etter allotransplantasjon, som er er antistoffmedierte og T-cellemedierte, men som kan bli ekstra sterke etter en xenotransplantasjon. En mottaker av et xenotransplantat vil trenge store doser immunsupprimerende midler eller medikamenter som per 2018 ikke er godkjent for bruk hos mennesker.

Man har lenge vært opptatt av at det også etter xenotransplantasjon fra gris kan være en viss fare for overføring av smittestoffer, som virus, som mennesket har mangelfull immunitet mot. Derfor er forsøk på xenotransplantasjon av levende vev fra dyr til mennesket foreløpig forbudt å utføre i mange land, inkludert Norge. De siste års forskning har imidlertid vist at risikoen for overføring av smittestoffer etter xenotransplantasjon fra gris er meget liten.

APE

Man vurderte tidlig xenotransplantasjon av organer fra ape til menneske, nettopp fordi disse arter utviklingsmessig står hverandre relativt nært. Aper reproduserer seg imidlertid langsomt og skulle man benytte aper som hjertegivere, ville aper raskt kunne bli utryddet. Av denne grunn, og fordi aper utviklingsmessig står oss mennesker så nært, finner mange det uetisk å bruke aper som organgivere, uten i spesiell forskningsmessig sammenheng. I tillegg er det en potensiell fare for overføring av virus, for eksempel hiv, fra ape til menneske ved transplantasjon. Endelig er blodgrupper og vevstyper hos aper så like menneskets at man må ta hensyn til dette ved valg av giver.

Det foregår per 2018 stor forskningsvirksomhet på dette området og organer fra gris overlever stadig lenger etter transplantasjon til ape. Xenotransplantasjon av organer til menneske kan likevel ikke etableres som rutinemessig behandling før det er utviklet egnede protokoller for immunsuppresjon og gjennomført kliniske studier.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.