Raynauds fenomen

Raynauds fenomen er en anfallsvis fargeforandring av fingre og tær, som skyldes en reversibel sammentrekning av blodårene. Raynauds fenomen kan opptre alene, og kalles da primært Raynauds fenomen. Dersom det opptrer sammen med andre symptomer, ofte på grunn av bakenforliggende sykdom, kalles det gjerne sekundært Raynauds fenomen.

Anfallene utløses oftest av kulde, men kan også utløses av psykiske påkjenninger. Tilstanden sees hyppigst i alderen 15–40 år, og forekommer betydelig mye oftere blant kvinner. Andelen i befolkningen med Raynauds er usikker, men enkelte undersøkelser tyder på at den kan være så høy som fem prosent.

Raynauds fenomen skyldes at de små pulsårene (arteriene) i huden trekker seg sammen og avsnører blodtilførselen til de ytre lagene av huden. Årsaken til dette er ukjent, men man antar at huden utvikler økt følsomhet for kulde, at det frisettes signalstoff (mediatorer), muligens fra blodplater, som virker på muskelcellene i blodårene, og at det er økt aktivitet i det sympatiske nervesystemet. Muligens er det et samspill mellom flere av disse mekanismene.

Primært Raynauds fenomen merkes ofte fra tidlig ungdom, mens symptomer som oppstår i voksen alder er mer suspekt for sekundært Raynauds fenomen som en ser ved flere av de autoimmune bindevevssykdommene.

Symptomene er tydeligst på fingrene, men om lag 40 prosent har også plager på tærne. Én eller flere fingrer eller tær kan være angrepet. Tomlene blir oftest ikke rammet. Etter avblekningen, som kan vare i minutter til timer, vil fingrene etter oppvarming først bli blå og deretter røde. Fenomenet er ofte ledsaget av smerter og nummenhet. Ved sekundært Raynauds syndrom kan det i tillegg være symptomer på en underliggende sykdom som for eksempel systemisk sklerose (sklerodermi).

Diagnosen bygger på sykehistorien, der rekkefølgen av fargeforandringene er det vesentlige og på selve undersøkelsen. Dersom symptomene oppstår i voksen alder, er undersøkelser for å utelukke bakenforliggende sykdom aktuelt. Disse innebærer vurdering av eventuelle andre symptomer. Ved behov kan tilleggsundersøkelser, inklusiv antinukleære antistoff (ANA), gjøres.

Anfallene forebygges ved at man unngår avkjøling, ikke bare på hender og føtter, men generelt. Varme hansker, votter, ullsokker og varmehjelpemidler er ofte nyttig. Det finnes små varmeelementer, og hansker med varmetråder som drives av små batterier. Røyking og snus forverrer symptomene da nikotin får blodårene i huden til å trekke seg sammen. Tilsvarende ses ved bruk av kokain.

Hvis det foreligger en underliggende sykdom, må den behandles. Det kan være aktuelt å behandle med medikamenter når det ikke er mulig å gjøre noe med årsaken, men effekten er varierende. Kalsiumantagonister, spesielt nifedipin, kan ha en viss effekt. Alfablokkere kan også hjelpe. Ved alvorlige symptomer med fare for vevsdød og sorte fingre (nekrose), kan intravenøs behandling med legemidlet iloprost være nyttig. Sjeldnere er det aktuelt å gjennomføre kirurgisk behandling i form av sympatektomi.

Forløpet er som oftest godartet, men hyppige og langvarige anfall kan i noen tilfeller forstyrre hudens ernæring så mye at det oppstår smertefulle nekroser, oftest ved sekundært Raynauds fenomen.

Raynauds fenomen er navngitt etter den franske legen Maurice Raynaud (1834–1881), som først beskrev sykdommen.

• hånden
• bindevevssykdommer
• revmatologi