kokain

Kokain, alkaloid som finnes i bladene til den søramerikanske kokabusken (Erythroxylon coca), vanligvis i konsentrasjoner fra 0,1 % til 1,0 %. I første halvdel av 2010-tallet var kokain det mest brukte illegale, sentralstimulerende middelet i Europa.

Kokain har to hovedvirkninger. Den ene er å øke nivået av katekolaminer (adrenalin, noradrenalin, dopamin) samt serotonin i synapser innenfor og utenfor sentralnervesystemet. Disse økningene kan forklare virkninger som: Sentralnervøs stimulering (med økt våkenhet, økt selvfølelse, nedsatt appetitt), rusfølelse (med hevet stemningsleie, intens lykkefølelse, kritikkløshet), karkontraksjon (også av kransarteriene i hjertet), rask puls, blodtrykksstigning, temperaturøkning og utvidelse av små luftrørsgrener. Hjertets oksygenbehov øker. Den andre hovedvirkningen er å hemme  for natriumioner i perifere nerver. Dette kan forklare kokainets lokalbedøvende effekt.

Kokain brukes først og fremst som illegalt rusmiddel. Det kan spises og injiseres, men anvendes oftest ved sniffing og røyking. Ved sniffing anbringes pulver av kokainhydroklorid (et vannløselig salt) på neseslimhinnen, hvorfra stoffet absorberes. Kokain i baseform, kalt crack, røykes. I misbrukssammenheng brukes kokain av og til mange ganger i døgnet. Kokain har kort halveringstid, fra én til noen få timer, og varigheten av en enkeltdose er vanligvis fra en halv time til noen timer med hensyn til rusvirkning. Nedstemthet og depresjon kan inntreffe når rusvirkningen forsvinner.

Dødsfall som skyldes kokainoverdose eller kokainrus forekommer over hele verden. Risikoen ved engangsbruk av kokain er for det første knyttet til rusvirkningene med at man tar flere sjanser, noe som kan føre til ulykker. Økt voldsbruk er ofte knyttet til kokainpåvirkning. Det er også fare for kramper, hjerneblødning eller hjertearytmier hos brukeren. Høye doser kan også føre til hjertesvikt. En annen farlig komplikasjon av kokainoverdose er overoppheting, og har høy dødelighet. Bruk av kokain i rusøyemed fører lett til utvikling av avhengighet, kanskje lettere enn for noe annet kjent rusmiddel. Gjentatt bruk av kokain over lengre tid kan muligens føre til langvarige funksjonsforstyrrelser og skader i sentralnervesystemet. Bruk blant gravide kvinner er assosiert med fosterskade. Kokainutløst psykose er gjerne knyttet til høyt jevnlig inntak over noen tid og kan ligne schizofreni. Tilstanden går tilbake når kokaininntaket er avsluttet. Det er imidlertid observert mer langvarige psykoser etter kokainbruk. «Sug» (craving) etter kokain har vært registrert i mange år etter avsluttet kokainbruk.

Kokaplanten hører hjemme i det søramerikanske høylandet. I området er det tradisjon for å tygge eller brygge te av kokablader. Kokain ble isolert rundt 1880 og først brukt til lokalbedøvelse i øyekirurgi. Som legemiddel ble kokainhydroklorid (cocaini hydrochloridum) brukt, som er lett løselig i vann. Særlig ved kirurgi i nese og hals var stoffet populært, fordi det både er bedøvende og fører til at blodårer trekker seg sammen. På slutten av 1800-tallet ble kokain solgt lovlig og var blant annet en ingrediens i Coca-Cola. Denne bruken opphørte tidlig på 1900-tallet. Da hadde man oppdaget at kokain kunne føre til plutselige dødsfall og forvirringstilstander samt at det lett medførte misbruk.

• UpToDate