Bindevevssykdommer, samlebetegnelse på en rekke sykdommer som karakteriseres ved betennelsesprosesser i bindevevet, særlig i og omkring veggene i de små blodkarene. Systemisk lupus erythematosus og systemisk sklerose (også kjent som sklerodermi) er eksempler på bindevevssykdommer. 

Tidligere brukte man også betegnelsene kollagene sykdommer og kollagenoser, fordi man mente at det bare var bindevevets kollagene fibrer som var angrepet, men dette har vist seg ikke å være riktig.

Man vet lite om årsaken til bindevevssykdommene, og de grupperes sammen utelukkende fordi sykdomsprosessene utspiller seg i bindevevet og har samme generelle karakter. Til gruppen regnes vanligvis: systemisk lupus erythematosus (SLE), sklerodermi, polyarteritis nodosa, dermatomyositt og Sjøgrens syndrom. Dessuten regner enkelte forskere med at sykdommer som arteritis temporalis, polymyalgia rheumatica og undertiden sarkoidose hører til samme gruppe. Ved alle sykdommene i gruppen kan man påvise autoantistoffer i blodet eller vevsvæskene, dvs. antistoffer som er rettet mot organismens egne vevsantigener, og autoimmunreaksjoner spiller antakelig en vesentlig rolle for utviklingen av betennelsen i bindevevet. Også i selve vevslesjonene finnes immunkompetente celler som lymfocytter og også immunglobuliner eller antistoffer og andre komponenter fra immunapparatet. På grunn av disse forhold brukes også betegnelsene autoimmune sykdommer og immunopatier. Arvelig disposisjon er viktig ved flere av sykdommene.

Karakteristisk for bindevevssykdommene er at de angriper mange forskjellige organer og gir en mengde symptomer. Svært ofte finnes overgangsformer mellom de forskjellige sykdommer innen denne gruppen. Ofte skyldes de dominerende symptomene betennelsesprosessene i blodkarenes vegger. Disse prosessene medfører utilstrekkelig blodforsyning til det angrepne vevet. Revmatiske symptomer (ledd- og muskelsymptomer) forekommer hyppig, og flere av symptomene er sterkt invalidiserende. Også f.eks. nyrer, hjerne, lunger, hud og øyne kan affiseres. De fleste av sykdommene har et kronisk forløp, med gode og dårlige faser, og enkelte av disse sykdommene kan få et alvorlig forløp og endog føre til døden.

Fordi man ikke kjenner årsaken til sykdommene, må behandlingen ta sikte på å mildne de ofte svært ubehagelige symptomene. Man bruker legemidler med så vel smertestillende som betennelseshemmende virkning (antirevmatiske medikamenter). Ved alle alvorlige bindevevssykdommer vil man prøve behandlinger med kortikosteroider, som i mange tilfeller kan bremse sykdomsutviklingen for en tid og kan virke livreddende ved svære oppbluss av sykdommene. I tillegg brukes ofte andre legemidler som kan påvirke kroppens immunapparat, for eksempel visse cellegifter (azathioprin, cyklofosfamid og av og til methotrexat).

Utprøvning av nye biologiske legemidler foregår ved flere av disse sykdommene. Dessuten er det vanlig å gi støttebehandling for å påvirke de indre organene som kan være affisert. For eksempel er det viktig å behandle blodtrykk ved blodtrykksforhøyelse og gi legemidler som kan utvide blodårene når blodårene er affisert og gir redusert blodtilstrømning til ulike organer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.